LYKKE ULYKKE

De som burde vunnet

Chris Amon

For F 1-historikere, står Chris Amon øverst på listen over uheldige førere. Hans uflaks ble etter hvert legendarisk. Som Mario Andretti sa det: «Hvis Chris hadde vært begravelsesagent, så ville folk ha sluttet å dø.» Det hele begynte imidlertid bra, med mange lovende resultater på midten av 60-tallet, som kulminerte med en svinheldig seier på Le Mans i 1966 i en Ford GT40 sammen med Bruce McLaren. På den siste runden ledet Miles/Hulme foran Amon/ McLaren, mens en tredje GT40 lå på tredjeplass, men 12 runder bak. Ford bestemte seg for et flott PR-foto med alle tre bilene etter hverandre over mållinjen. Men selv om Miles/Hulme bilen krysset linjen først, så hadde Amon/McLaren maskinen startet litt lenger bak. Noe som betydde at den hadde kjørt lengst distanse, med 8 meter lengre kjøredistanse enn det som egentlig skulle være vinnerbilen.

Kanskje det var på grunn av denne flaksen, at det i Formel 1 gikk fullstendig motsatt vei? I 1968 var Amon superstjerne for Ferrari, og burde ha vunnet både England og Canada GP, men tekniske problemer kom i veien. Amon vant noen Non-Championship løp, og både i 1970 og 1971 startet han sesongen med å vinne et slikt løp. Men når selve mesterskapsløpene begynte, kom de tekniske problemene. Hans siste store sjanse kom i Frankrike GP 1972 som han fullstendig dominerte, helt til hans Matra punkterte. Fra 1973 til 1976 kjørte Amon for dårlige team (inkludert sitt eget i 1974) uten vinnersjanser, og han la opp etter et krasj under kvalifisering til Canada GP i 1976.

Jean-Pierre Jarier

Franskmannen var også kjent for sin uflaks i Formel 1. Han debuterte på Monza i 1971, og ble teamleder for Shadow-teamet i 1974, etter at Peter Revson døde. 1975-sesongen startet på glimrende vis. Han tok Pole Position for åpningsløpet i Argentina, men tekniske problemer gjorde at han ikke kunne starte løpet. I det neste løpet i Brasil tok han på nytt Pole Position, og dominerte løpet fullstendig til tekniske problemer inntraff. Deretter gikk det nedover med
Shadow, og Jarier dro til tyske ATS i 1977. Etter mange krangler med teamsjefen var det slutt der i 1978, og Jarier var arbeidsledig da telefonen ringte før de to siste løpene i 1978. Ronnie Peterson var nemlig død, og et ledig sete fantes hos Lotus for disse to løpene.

Jarier tok sjansen, og i USA satte han raskeste runde og lå på tredje plass da han gikk tom for bensin. I Canada dominerte han fullstendig fra Pole Position, men en oljelekkasje tok fra ham en sikker seier. Dette ble det nærmeste Jarier kom en seier, men kjøringen ga ham plass hos Tyrrell i 1979 (med to tredjeplasser som et høydepunkt), men deretter gikk det sakte nedover med Osella og Ligier, før han la opp etter 1983-sesongen. Hans superbe egenskaper bak et ratt resulterte imidlertid i tidenes biljakt, da Jarier kjørte som besatt under filmingen til «Ronin» i 1998.

Mike Hailwood

Mike «The Bike» er for mange tidenes beste racersjåfør. På en motorsykkel. Altså bedre enn Valentino Rossi, Giacomo Agostini og Mick Doohan, noe som sier sitt om Hailwoods egenskaper på to hjul. Han vant den øverste 500 ccm-klassen fire år på rad fra 1962-1965, og tok 10 TT-seire på Isle of Man. Han deltok i noen billøp her og der, og startet sitt første Formel 1-løp allerede i 1963, fulgt av to podiumplasseringer året etter. Han tok også en tredjeplass i Le Mans i 1969. Under det høydramatiske Monza GP i 1971 var Hailwood en av fire som kunne vinne løpet idet man gikk inn i siste sving, men han ble nummer fire, 0,18 sekunder bak vinneren. I 1973 beviste han sitt mot da han prøvde å redde Clay Regazzoni etter at de to hadde kollidert med hverandre. Regazzoni satt bevisstløs i sin brennende BRM, og Hailwood prøvde alt han kunne for å få ut Clay. Kjøredressen til Mike tok fyr i prosessen, men etter at en marshal hjalp til og slukket flammene, fortsatte Hailwood arbeidet med å få ut Regazzoni. Det lyktes, og Mike fikk George-medaljen for sitt mot.

I 1974 kjørte Hailwood for McLaren med Yardley-reklame (mens Fittipaldi og Hulme
hadde Marlboro-reklame på sine), Etter å ha plukket 12 poeng i første halvdel av sesongen, kom Nürburgring og Tyskland GP. Der krasjet Hailwood under løpet, og skadene i bena var så alvorlige at han måtte legge opp. Men i 1978 gjorde han et gloriøst comeback på Isle of Man TT, og vant med sin Ducati 900SS. Hailwood døde i 1981 i en trafikkulykke.

Alex Zanardi

Den livsglade italieneren har sjarmert en hel verden med sitt mot etter at begge bena ble kappet rett av under Indycar-løpet på Lausitzring i 2001. Etter dette har Zanardi kjørt Touring Cars, og i 2012 tok han gull under Paralympics i London. Hans Formel 1-karriere startet i 1992, og han gjorde flere gode løp for Lotus i 1993 og 1994. Men etter hvert ble det klart at Lotus gikk rett vest, og i 1995 søkte Zanardi lykken i den amerikanske Indycar-serien, som da het CART. Hans første sesong der var i 1996 med tre seire (inkludert tidenes forbikjøring på Laguna Seca), og i 1997 og 1998 dominerte han fullstendig serien, med to strake mesterskap. En hel verden måpte over hans førertalent, og han fikk kjøre for Williams i 1999. Nå var ikke Williams lenger hva det hadde vært noen år før, men uansett fikk Alex det aldri til å klikke med bilen. Hans massive potensiale fikk aldri komme ut, og etter at året var omme var F1-karrieren over.

Teo Fabi

Få husker italienske Teo Fabi. Men han var et utrolig talent. Formel 1-debuten kom i 1982, og i 1983 ble han «Rookie of the year» etter en utrolig sesong i USA med Indycars. Han tok Pole Position i Indy 500, med ny banerekord, og vant fire andre løp den sesongen. I 1984 vekslet han mellom Indycar og F 1, noe som gikk utover begge delene. Han konsentrerte seg derfor om F 1, fra midtveis i sesongen. I 1985 kjørte han for Toleman, som ble til Benetton i 1986. Fabi tok tre Pole Positions, men klarte ikke omsette dem til seire. Etter en svak 1987-sesong gikk han tilbake til Indycar, der han vant sin siste seier i serien i Mid-Ohio i 1989.

 

De ufortjente vinnerne

Alessandro Nannini

Italieneren var et bra talent, og i 1989-sesongen kjørte han flere gode løp for Benetton. I Japan GP det året befant han seg plutselig i ledelsen, da Prost torpederte lagkamerat Senna. Senna kom seg til pit med en skadet frontvinge, og raste ut på banen igjen. Der nådde han fort igjen Nannini, og blåste forbi ham. Men Senna ble disket på kontroversielt vis, og Nannini står igjen i bøkene som vinner av Japan GP 1989. Året etter kjørte Alessandro enda bedre, og ledet til og med Hockenheim GP i 16 runder før Senna passerte ham. Dessverre ble italieren stygt skadet etter et helikopterkrasj senere det året, og kunne aldri mer kjøre Formel 1. Men han ble en stjerne i Touring Cars på 90-tallet.

Heikki Kovalainen

Finske Kovalainen var sponset av Renault i sine unge dager, og fikk et racesete hos dem i Formel 1 i 2007. Da klarte han en andreplass på Suzuka. For 2008-sesongen fikk han sete hos McLaren, som ønsket en stille og rolig fyr som ikke ville forårsake noe bråk med teamets superstjerne Lewis Hamilton (2007 hadde gått helt galt mellom Hamilton og Alonso). Ute på banen var ikke Kovalainen noen trussel mot Hamilton, men klarte Pole Position på Silverstone. To løp senere trakk han gull-loddet, da løpets suverene fører, Felipe Massa i Ferrari måtte bryte løpet tre runder fra mål. Dermed kunne Kovalainen rulle inn til en meget heldig seier. Etter dette gikk karrieren egentlig bare en vei, og etter å ha forlatt McLaren etter 2009-sesongen, kjørte finnen resten av sin karriere for team som Lotus og Caterham.

Jochen Mass

Tyskeren er kjent som en meget dyktig sportsvogn-fører, men Formel 1-karrieren var ikke på langt nær like bra. Han debuterte i det kaosfylte løpet på Silverstone i 1973 (da Jody Scheckter eliminerte nesten halve feltet), og la opp etter et voldsomt krasj i 1982. Fra 1975 til 1977 kjørte han for McLaren. I 1975 var Emerson Fittipaldi stjernen i teamet, men han nektet å kjøre Montjuich GP, da han mente det var altfor farlig, spesielt rekkverkene. Han fikk dessverre rett, da Rolf Stommelen traff rekkverket i stor fart, før hans eksploderende bil raste inn blant tilskuerne. Stommelen døde, det samme gjorde fire tilskuere, med 12 stygt skadet. Løpet ble rødflagget, og tilfeldigvis befant Mass seg akkurat da i ledelsen. Det ble hans eneste Formel 1-seier.

I 1982 var det på tide å legge opp. Først ble Mass en uskyldig del av krasjet som tok Gilles Villeneuve sitt liv under trening til Belgia GP, så kolliderte Mass og Mauro Baldi under Frankrike GP. Begge bilene fløy ut av banen og gjennom et gjerde. Men Mass sin bil fortsatte gjennom en dekkbarriere, før den landet i flammer opp ned, langt inne i en tilskuerseksjon. Til dags dato kanskje det største mirakel i Formel 1-historien, med tanke på at ingen tilskuere eller Mass ble skadet. Men Mass skjønte tegningen, og fant seg mer fornuftige ting å gjøre – som å vinne Le Mans i 1989.

Giancarlo Baghetti

Italieneren hadde den beste starten på en Formel 1-karriere som noen fører, noensinne har hatt. I 1961 ble Baghetti valgt ut til å kjøre en Ferrari, for FISA, en koalisjon av italienske uavhengige teamledere. Tanken var å gi italienske talenter en sjanse til å få litt erfaring i Formel 1-biler. På denne tiden var det en del Formel 1-løp, som ikke telte i noen mesterskapssammenheng, og Baghetti ble påmeldt til Syracuse Grand Prix. Han var i den eneste Ferrarien, men både Porsche og de britiske teamene var tilstede. Baghetti vant. Så meldte FISA ham på til Napoli Grand Prix, også et såkalt Non-Championship Race. Men utfallet ble det samme. Baghetti vant.

Dermed ga FISA Baghetti en helt ny Ferrari 156 for Frankrike Grand Prix. Der stilte også Scuderia Ferrari med sine førere Phil Hill, Richie Ginther og Wolfgang von Trips. Hill og von Trips kjempet om VM-tittelen det året, men på Reims-banen måtte begge bryte. Det åpnet opp for Baghetti, som på de siste 100 metrene klarte å passere Dan Gurney i sin Porsche. Dermed hadde Baghetti vunnet det første Formel 1-løpet han kjørte, en rekord som aldri er blitt matchet. Og tar man med de to uoffisielle løpene, kan man si at Baghetti vant sine tre første F 1-løp. Men etter tidenes karrierestart, gikk ting fort nedover. I 1962 kjørte han for Scuderia Ferrari, men da var ikke lenger Ferrari konkurransedyktig. 1963 ble enda verre, med ATS-teamet, og etter et elendig 1964 i en utdatert BRM var karrieren egentlig over. Han ble i stedet journalist og fotograf innen motorsport og mote.

Luigi Musso

Tydeligvis har italienere hatt mer flaks enn andre, for Musso er den tredje fra støvellandet på denne korte listen. Musso var en bra fører, med 7 podiumplasseringer, men hans eneste seier i Formel 1 må sies å være av det heldige slaget. Etter flere solide oppvisninger i 1955, fikk Musso kontrakt med Ferrari for 1956 (Lancia-Ferrari). Førstefører var verdens beste racerfører, Juan-Manuel Fangio. Åpningsløpet gikk i Argentina, og Fangio kvalifiserte over to sekunder raskere enn sine lagkamerater Musso og Castellotti. Men etter 23 runder måtte Fangio gi seg med en kranglete bensinpumpe.

På denne tiden kunne førere overta en annen bil, og dermed fikk Musso signal om å komme inn i pit fra sin femteplass. Han hoppet ut av bilen, og inn hoppet Fangio. Etter 98 runder sto Fangio som vinner, men det gjorde også Musso. Like heldig var ikke Musso to år senere under Frankrike GP, da han febrilsk prøvde å nå igjen teamkamerat Mike Hawthorn i sin Ferrari. Musso kom så vidt borti en grøft, noe som resulterte i at bilen ble kastet rundt. Han ble fraktet til sykehus, og erklært død senere samme dag. Visstnok sto Musso i gjeld til de to andre Ferrari-førerne, Hawthorn og Peter Collins, noe som forklarer hvorfor Musso var desperat etter å vinne Frankrike GP med sine store vinnerpremier.