Carroll Shelby-A Life In The Fast Lane

Du ligger og sløver i høyre fil på E-18 i Toyotaen din. Det er sommer, sola skinner og det er så varmt at lufta vibrerer over den brennhete asfalten. Så hører du en lyd, som blir sterkere for hvert sekund. En lyd som ender opp i et kolossalt og kompakt brøl. Er det et godstog? Et F16 fly? Nei da. Som en stripe i knallblå metallic med hvite fartsstriper raser den forbi deg. Den er voldsom, den er stilig, den er dødsrå, den er det feteste du noen gang har sett på fire hjul. Du har nettopp blitt forbikjørt av en Shelby Cobra…

Flyver og kyllingbonde

Historien om Carroll Hall Shelby starter i Leesburg Texas i USA, der han ble født 11. januar 1923. Som syvåring ble det klart at gutten led av en hjertefeil og Angina pectoris, noe som førte til at han var tvunget til et rolig liv, uten for mange anstrengelser.

Der begynte en spirende interesse for biler, som han rolig kunne iaktta ute på veien. Faren, Warren Hall Shelby, jobbet som landpostbud og moren Eloise var hjemmeværende husmor.

I 1940 ble han tvunget til å slutte på highschool på grunn av krigen. Han gikk på Woodrow Wilson Highschool i Dallas, og ifølge venner, kjørte han da en gammel skabbete Willys Jeep. Han vervet seg i militæret, og ble flyger i San Antonio Aviation Cadet Center, (siden Lackland Air Force). Ved en anledning krasjlandet han med buken, og en annen gang fikk han skutt seg ut i fallskjerm. Carroll tjenestegjorde ikke i krigshandlinger.

Etter krigen begynte han på The Georgia School of Technology på ”Airnautical engineering Program”. Siden prøvde han seg som lastebileier sammen med en kompis. Dette gikk tålelig bra, men da svigerfaren overtalte ham til å prøve seg i oljebransjen, endte han opp som ”Rough-Neck” eller boredekksarbeider for en periode. Dette førte ikke akkurat til noe økonomisk oppsving for Carroll og han bestemte seg for å bli kyllingfarmer. Han hadde nemlig lært litt om jordbruk og fjørfe i militæret. Første kyllingkull var en suksess, men det andre kullet strøk med i en pest som herjet i området, og hans tid som Chicken-farmer var definitivt forbi. Carroll ble satt ut av spill av denne tragedien. Hva skulle han slå inn på nå?

En racingfører er født

En dag kom en kamerat innom Carroll og kona, Jeanne Fields. Kameraten drev med bilrace på hobbybasis og spurte Shelby om han ville prøve seg. Vennen hadde en gammel Cad-Allard og Carroll viste seg som en habil racerfører i den vesle Allarden. Det aller første billøpet kjørte han i en undermotorisert britisk MG i Oklahoma.Her slo han alle ned i støvlene! Ja, han kjørte til og med sandalene av eminente Jaguar XK-120.

I 1955 var han Co-driver i ”12-timersløpet i Sebring. Her brakk han armen under løpet og crewet måtte i all hast snekre sammen  glassfibergips og tapet deretter gips og arm fast til rattet.Og ikke nok med det;

I en spesialbygget Austin-Healey 100S på ”Bonneville Salt Flats” satte han seksten amerikanske og internasjonale rekorder.I en spesialbygget Ferrari 375 GP Roadster kjørte Carroll i Mount Washington Hillclimb Auto Race til rekorden: 10:21,8 sekunder i 1956. Han var Sports Illustratedfører i 1956-57, kappkjørte i ”Formula One” fra 1958 til 59 og deltok i totalt åtte ”World Championship Races”.

Det ulimate høydepunktet kom i 1959, da han var Co-driver med Roy Salvadori i en Aston-Martin DBR1 i ”24-timers løpet i Le-Mans”.

I dette løpet ble han bergtatt av en liten engelsk GT-bil bygd av AC-Cars i England. I 1953 hadde bilen en 2-liters rekkesekser fra Bristol (Bristol Aeroplane Company) på 135hk. Da Bristol la ned produksjonen i 1959 erstattes den med en Ford Zephyr-motor på 170hk istedet. Så begge motorene stod i AC-Cars bilene, før Shelby startet opp i USA i 1962.

På denne tida fikk ikke førerne betalt, og Shelby startet en protestbevegelse for at de skulle få betalt for løpskjøringen på linje med førerne i Europa. Bevegelsen kalte han ”Run for the money”. Etter hvert kjørte han for både Aston-Martin og for Maserati-fabrikkene fra midten av 50-tallet.

Carroll Shelby ble snart oppfattet som en både lojal og stødig kar som stod for sitt ord og bygde derfor raskt opp et stort nettverk i racingmiljøet. I 1956 og 57 ble han attpåtil kåret til ”Driver of the year” av Sports Illustrated.

Etter dette raste det inn tilbud om å kjøre i Europa og delta i billøp der.

Shelby visste godt at det var stor forskjell på USA og Europa når det gjaldt bilbygging. I Europa bygget man små biler med bensingjerrige motorer, på grunna av høye bensinpriser. Dessuten var bilene tilpasset små, kronglete og svingete veier. I USA derimot, gikk det stort sett ”straka vegen” rett frem, og bilene kunne utstyres med digre og grove motorer. Bensinprisene var selvsagt også mye lavere enn i de europeiske landene.

I 1959, da han kjørte for Aston-Martin, fikk han dysenteri like før ”24-timers løpet” i ”Le-mans”, men klarte likevel å hale seieren i land. Han fortalte senere ”Jeg spiste absolutt ingenting annet enn dysenteripiller før løpet og da vant vi racet og på seierspallen stappet noen plutselig en flaske champagne i truten min og jeg ble brisen på et øyeblikk!”

Under mange av løpene som Shelby deltok i, var han tvunget til å spise Nitroglyserin på grunn av hjertefeilen, også mens han kjørte bilrace. Kona til grunnleggeren av ”Automobile Magazine”, David E. Davis, fortalte, etter Le-Mans racet i 1959 at Shelby var syntesen av America, med den stripete selebuksa, det fargerike språket og den store moppen av krøllete hår!

To store i samme tua

Enzo Ferrari hadde i mange år vært selve ”kongen” av europeisk bilsport og mange av førerne som kjørte for Ferrari-fabrikken jobbet for knapper og glansbilder og tjente ikke ei krone.

Tonen mellom Carroll Shelby og Enzo Ferrari ble aldri god. De var rett og slett for ulike. Shelby, med sitt non-chalante Texas-mål, iført stripete selebukse rett fra skurånna i motsetning til Ferrari, opera-elsker med uklanderlige manerer. Det var den finkulturelle og cowboyen i samme tua.

Først slo Shelby ut Corvette-Stingrayen ganske lett og elegant. Kommentatorene var forbløffet. ”-Hva blir det neste?”

Med ”Shelby-Daytona” som etter reglene måtte ha fastmonter tak, laget og designet av Shelbys menn, greide han til slutt og slå Ferraris biler på langdistanseløp. På kortere distanser, tok han i bruk den mindre aerodynamiske ”FIA-Cobra”.

”I`ll beat this son of a bitch!” sa Shelby kort på bred Texas-dialekt. Seieren over Enzo Ferrari, skjedde under løpet ”FIA World Sportscar Championship”.

På toppen av det hele var Shelby direkte forbanna på Ferrari, fordi sikkerheten til førerne hans bokstavelig talt ble satt i baksetet.

Bare i 1958 døde flere av Ferraris løpsførere under ”French Grand Prix”.

Det aller siste løpet Shelby deltok i var som fører i ”Los Angeles Times Mirror Grand Prix” i 1960.

Da han omsider rullet inn til en andreplass, så det ut som ”gamle-Erik” sjøl hadde harvet over ham, sa en kompis seinere. Det eneste Shelby fikk hikstet frem var ”I`m through!”

Egen bil på egne premisser takk!

Hva nå? må han ha tenkt der han satt tilbake etter 150 ulike bilrace de åtte siste årene (hvor han faktisk hadde vunnet 1/3).

I tillegg hadde han tilegnet seg enorm kunnskap om hvordan en bil fungerer på banen. Handlingen”, fjæringen og styringen. Gjennom disse årene hadde han fått intens lyst til å utvikle sine helt egen vogn, på amerikanske premisser.

Som dengang med kyllingfarmen, stod han fremdeles uten en dollar i lomma. Komplett raka fant.

Hvordan få penger til å realisere en sånn drøm?

Det endte med at han etablerte sin egen ”racerfører-skole”, som han kalte ”Shelbys School of Hight performace Driving”. Dette

sammen med kameraten Pete Brock. En avisannonse til 90 dollar, førte til 1400 påmeldinger, hver med en dollar i svarkonvolutten.

Cobra ble skapt i en drøm

Plutselig dukket en formidabel mulighet opp. En engelsk fabrikk ved navn AC-Cars, laget opprinnelig bilfraktere, eller ”Auto-Carriers”, men hadde mistet leverandøren av bilmotorer til en liten cabriolet de bygget. Motorene kom fra ”Bristol Aeroplane Company” (sør-England), som også laget rekkefirere for personbiler. Shelby så straks at den lette lille bilen, utført i aluminium, kunne bli et supert utganspunkt for en løpsbil, med visse endringer.

Her krevdes en handlingens mann. Han måtte være kjapp i vendingen, og hive seg rundt før AC-Cars sluttet å produsere chassiene for godt.

Shelby sendte straks et brev, med ilpost, til direktøren i AC-Cars, Thames Ditton, i september 1961. Han skriver ingenting i brevet om at han ennå ikke har noen motor for den snertne vogna.

Allerede 4-juli har han nemlig hatt en prat med Dave Evans, som er sjef for ”motor-racing”programmet hos Ford. Samtidig vet Shelby at Ford har utviklet en ny lettvekts V8 motor. Ford slet med imaget sitt, og bilene ble sett på som pålitelige, men kjedelige. De var ute etter kredibilitet hos unge bil-entusiaster, og hadde startet en kampanje som het ”Total Performance”.

Shelby hadde en spesiell hang til å skrive ned drømmene han drømte om natta, og på nattbordet lå det alltid en notatblokk. En morgen så han at ordet ”Cobra” var rablet på blokka.

Navnet på den første løpsbilen hadde også utgangspunkt i en drøm. Den ble hetende ”Genesis”. Etter dette ble motivasjonen for å bygge bil enda større og han fikk i stand et møte med visepresidenten hos Ford, Lee Iacocca.

Iacocca ble gjennom samtalen med Shelby overbevist om at dette var noe som kunne styrke Fords popularitet hos et yngre publikum. Dette var simpelthen en ”vinn-vinn” situasjon for begge parter og Iacocca gikk med på å gi Shelby 25000 dollar for å få produksjonen i gang. Det ble sagt at Shelbys engasjement var så intenst at Iacocca skal ha skreket: ”-Give him some money before he eats the curtains!”

Shelby fikk nå lisens til å importere sportsbilen fra britiske AC-Cars, og  like etter kom den første bilen ”over dammen”, fra England til USA. Engelske AC-Cars ville assosieres med bilen og ville ha AC med i navnet på ”nyvinningen”. Ford derimot, ønsket ikke dette i tilfelle prosjektet ikke skulle bli kronet med hell. Det endelige navnet ble dermed ”Shelby AC Cobra”.

Ford gikk i starten med på å finansiere 100 biler og Shelby hadde nå 50 til 75 mann i gang med å bygge den aller første Cobraen, eller ”CXS0001” ”Carroll Shelby Experiment”.

Carroll Shelby var en sjarmerende og svært karismatisk person og var effektiv med å markedsføre den nye kjerra. Han gav tidlig uttrykk for at bilene så å si rullet av samlebåndet i fabrikken. Den sanne historien er at den samme bilen ble lakkert i ulike farger, som gult, blått og ren aluminium.

Et av motormagasinene som dukket opp var ”Sport Car Graphic”.

Når journalistene kom, trodde de da at det allerede var produsert et stort antall biler. På det meste ble samme vogna lakkert 4-5 ganger i løpet av en uke.

Shelby-Cobraen kunne også, sært nok, leveres med automatgear, og seksten personer bestilte dette. Shelby AC Cobraen appelerte til en smal gruppe av befolkningen. Magasinet ”Road and Truck”skrev:

”Bilen er et våpen, uviklet for å kjøre fra et sted til et annet på et minimum av tid”. Jazzmusiker Herbie Hancock sa at Cobraen var så rask at den nesten blåste skallen av ham. Jazzkollegaen Miles Davis sittende i en spjut ny Maserati, møtte ham i New York. ”Skal vi kappkjøre fra et lyskryss til et annet? foreslo Davis og uttalte siden:

”Jeg rakk å tenne en røyk og røyke halve sigaretten før Miles Davis omsider dukket opp i Maseratien sin”.

Shelby som var effektiv til å markedsføre bilen og fikk blant annet laget 10.000 t-skjorter med Cobra-motiv. Prisen for en t-skjorte var 38 cent pr stk, og de ble gitt bort, stort sett til vakre kvinner.

I 1965 designet Shelby en bil han kalte ”Supersnake”. ”Dette er den råeste Cobra laget noen gang, for personlig glede og moro”skal han ha uttalt. I motoren til ”Super snake”ligger ”The Superchargers”, som ser ut som en guddommelig «håndspåleggelse» fra oven. Det er konstruert slik, for å presse luft forbi forgasserne og til slutt pumpe ut ca 800hk.

Shelby laget kun en ”Supersnake” til, og det var til Bill Cosby fra 80-tallets ”Cosby-Show”, som gikk på norske tv-skjermer den gangen. Bill Cosby taklet ikke det voldsomme dreiemomentet og leverte den tilbake til Shelby. Kunde nummer to kjøpte bilen, men kjørte seg i hjel da han skøv gasspedalen i bånn og føyk utfor en fjellhylle på ”Pacific Coast Highway. Bilen landet i Stillehavet…

Hverdagen for ansatte hos Shelby

Carroll Shelby var svært nøye på hvem som fikk arbeide med bilene hans. Mange av de unge talentene som jobbet ved fabrikken ønsket sterkt å være en del av eventyret. En tidligere ansatt, Bernie Krezschmar, sa følgende om arbeidsmoralen: ”Vi var veldig travle. Oppgaver som normalt krevde fem mann, utførte vi med kun tre. Vi startet opp kl åtte om morgenen og jobbet til langt på kveld. På onsdagen hadde vi alt jobbet 40 timer. Resten av uka var det fulle dager og halv lønn. Vi jobbet seks dager i uka med mindre vi skulle klargjøre biler for løp, da jobbet vi alle sju dagene. Etter hvert slutta jeg hos Shelby. Med kone og tre barn hjemme trengte jeg en anstendig jobb med medisinsk forsikring og pensjonsordning”. Dette sier litt om hvor nidkjære crewet, ingeniørene og mekanikerne må ha vært hos Carroll Shelby.

Rock`n rollere bak rattet

Racing-crewet som kjørte løp med Cobraen, reiste land og strand rundt, og ikke minst med en videreutviklet bil som kaltes ”Daytona-Coupe`”.

I stedet for å trashe hotellrom som rockestjernene gjorde, ødela de leiebiler i stedet, f.eks ved å sette bilene i revers under fart. ”Shelby American” deltok med to ”Daytona Coupe`s” i ”Le-Mans”-løpet. Den ene brøyt sammen rundt midnatt. Den andre fikk lekkasje i oljekjøleren kokka fem om morgenen.

På grunn av regler kunne ikke kjøleren skiftes og føreren måtte kjøre saktere så ikke motoroljen mistet viskositeten. Noen av førerne som kjørte for Shelby var: Dave mc Donald, Ken Miller, Dan Gurney og Phil Hill.

Mot slutten av 1962 var det solgt ca 80 biler, hvorav 10% var biler beregnet for banebruk. Basisprisen for en Cobra var da 5999 dollar. Den siste utgaven av Cobra hadde 427 ci motor på 450 hk i en bil med en vekt på rundt 1000 kg. Den kunne gjøre 0-160 km/t på 13 sekunder.

Det ble i perioden 1962 til 1966 bygget totalt 1003 helt originale biler. I 2003 ble det estimert ca 46.000 Cobraer registrert i verden. Ut over de 1003 originalbilene er dette kopier eller replicaer. Når det gjelder replica-bilene gikk diskusjonen så fillene føyk. Shelby hevdet at de var en gjeng tjuvradder som ikke greide å bygge egne biler. Replica-byggerne slo tilbake med at Carroll Shelby selv hadde tilranet seg rettighetene til et bildesign fra britiske AC-Cars. ”Shelby er en moderne utgave av P.T.Barnum”, sier Dave Smith, som er co-grunnleggeren av ”Factory Fire Racing”. Dette er det største replica-huset i USA.

Ford GT-40

Ford hadde et brennende ønske om å kjøpe opp selveste Ferrari-fabrikken i Italia. Ferrari ble meget provosert over dette spørsmålet og blånektet til salg av fabrikken. Demed svarte Ford med å utvikle GT-40èn. På Le-mans 1 1965 fullførte dog ikke en eneste GT-40 bil. Men de gav seg ikke.

Ford fikk i 1964 med seg Carroll Shelby i utviklingen av GT-40èn. I 1966 stilte Henry Ford II med så mye som 13 GT-40 biler i ”Le-Mans”-løpet. Kun to av de tretten bilene gjennomførte løpet fra start til mål. Shelby og Ford fikk den tidas aller beste og mest kompromissløse førere til å kjøre GT-40en, så som Bruce Mc Laren og Dan Gurney. Som en kuriositet kan nevnes at Gurney var for høy for GT-40en.

Det måtte da lage en boble i toppen av døra, sånn at han fikk plass til sin to meter lange kropp.

Ford Mustang

Store ungdomskull med penger på baklomma, stod nå klare til å kjøpe seg muskelbil i USA.

Lee Iacocca visste at Shelby kunne levere, og lagde en avtale med ham om å ”Hype opp” Mustangen. Ford sendte nå ”nesten” komplette Mustanger til ”Shelby American”.

Iacocca visste også at Shelby hadde store diplomatiske evner. Vel fremme hos Carroll Shelby og gjengen ble følgende gjort med bilene: De modifiserte fjæringen, tok ut baksetet, lagde et nytt ”intake”system og et panser med et luftscoop”, altså en forhøyning på midten av panserlokket. Bilen fikk også brølende eksos og en mye råere front/grill. Det ble en svært tøff og rå Mustang, men dessverre altfor dyr! Den første Shelby-Mustangen kostet 4547 dollar, eller 27.000 dollar med dagens kurser. Cobraen kostet dengang 6995 dollar. Shelby Mustangene ble bygget frem til 1969, da samarbeidet med Ford ble lagt ned. De siste årene er det Ford selv som bygger bilene.

I 1969 oppløser Carroll Shelby selskapet ”Shelby Automobile Racing Company”. De mest kjente “Shelby-Mustangene” er GT-350 og GT-500. Her ble det gjort endringer igjen, mykere fjæring, større motor og penere interiør.

”Make the Mustang insanely powerfull!” var beskjeden Shelby fikk fra Ford. Da Ford skulle feire 100-års jubileum i 2003, annonserte visepresident, Chris Theodore, at fabrikken igjen skulle lage en rekke med ”Shelby-Ford”-biler. ”Shelby-Automobiles ble nå grunnlagt. Navnet ble i 2009 endret til ”Shelby-American”.

I 2005 kom Shelby GT-500 Mustang i ny drakt. ”Shelby-American” har forresten hovedkontor vegg i vegg med Las-Vegas Motor Speedway, som er et gedigent turistmål i USA. I 2012 debuterte enda en nykomming, nemlig Ford Mustang Shelby GT-500, med 662 hk. Jay Leno i Las-Vegas sier dette om Shelby-Mustangen: ”Da jeg var liten, var dette biler man ble revet med av”. Han er selv den stolte eier av et pent eksemplar. 1967-Shelby-Mustang var også bilen Hollywood-skuespiller, Nicolas Cage prøvde å stjele i filmen,”Gone in 60 Seconds”. Denne bilen er ”bestefaren” til alle amerikanske muskelbiler.

Shelby går i hi 

På 70-tallet roet det seg ned, nesten til det asketiske for Carroll Shelby. Han var blitt en steinrik mann, og fullførte nå drømmen om å utforske Afrika. Han reiste til Botswana, Angola og besøkte den Sentral-Afrikanske Republikk. Her var han innom oppkjøp og videresalg av diamanter blant annet. Først på slutten av 70-årene trekkes han tilbake.

Da er det Cobra og Mustang-entusiastene som kommer på banen, og han har fått en stor og lojal tilhengerskare. De simpelthen forguder Carroll Shelby og hans mesterverk på fire hjul. Shelby er en mann med stor integritet og selvsagt også en mann med sine meningers mot. Dette har også gitt ham mange motstandere og debattene har gått høylydt.

Han hadde ingen ønsker om at noen andre skulle tjene penger på hans geniale ideer, og har vært i rettssaker både mot Ford, SAAC (Shelby American Automobile Club), kopi/replica-byggere og filmskapere. ”Jeg gir totalt blaffen i hvordan folk husker meg”, sa Shelby til magasinet,”Car and Driver”. ”Jeg vil bare forsikre meg om at folk forstår den hele og fulle sannhet”. Han la samtidig til: ”Det er noen få mennesker som forstår performance og det er en haug med andre mennesker som like gjerne kunne solgt kjøleskap!”.

Shelby var en rappkjefta bondetamp. Han kunne sjarmere seg til hva som helst, med hvem som helst. Dette var en allmenn og godtatt sannhet for den bilbransjen han jobbet i.

Nye tider

I 1982 tar Lee Iacocca på ny kontakt med Carroll Shelby. Denne gang som styreformann hos Chrysler. Han får nå Shelby med på å utvikle Dodge Omni GLH-S, forkortet til ”Goes Like Hell”.

Dette samarbeidet endte opp med nyskapingen Dodge Viper. Viperen er bygget over samme filosofi som Cobraen, men nå med samtidens krav til en ny bil.

I 1990 fikk Shelby tilbakefall angående de kroniske hjerteproblemene, og gjennomgikk da en hjertetransplantasjon. Flere år senere fikk han i tillegg også transplantert en nyre fra sin sønn. Herved er han den lengstlevende mottaker av to organ-transplantasjoner.

Chili-kongen Shelby

Shelbys forhold til chili var det man kan kalle brennhett.

Siden han eide 220.000 mål med land i Terlingua, Texas, arrangerte han kokkemesterskap i chili eller ”Chili Cook-Off”.

”Don`t put beans in my chili!”, uttalte Shelby en gang.

Restauranten ”Chili`s the Restaurant” eksisterer den dag i dag, fordi eieren av stedet, Larry Levine, var Shelbys svigersønn. Han ble inspirert av svigerfarens ”Terlingua Cook-Offs”. Restauranten bærer i dag navnet,”Uliquitous” og ligger i Dallas, Texas.

Så tenk over dette neste gang du spiser Fajitas eller slurper i deg en frossen Jordbær-Margarita.

Tidløse Cobra

På 1990-tallet fortalte Shelby at han hadde funnet Cobra-rammer fra byggeperioden på 60-tallet og startet å selge biler som tilsynelatende var ”komplette”.

Etter at det ble kjent at bilene ble bygget ”from scratch” i samarbeid med Mc Cluskey Ltd, ble de heretter bare kalt,”Continuation Cobra`s”. Bilene bygges fremdeles, og går under betegnelsen: CSX4000-serien fra Cobra.

Carroll Shelby ble hedret i ”International Motorsport Hall of Fame”, 1991, i “Motorsport hall of Fame America”, 1992, i ”Automotive Hall of Fame”, 1992 og “Diecast Hall of Fame”, 2009. Pluss “SCCA Hall of Fame” , 2013.

I 2003 ble Shelby teknisk rådgiver for Fords GT-prosjekt. Samme året grunnla han ”Carroll Shelby International Inc” i Nevada.

Det kom også en vogn kalt ”Shelby`s serie1 roadster, med 4-liters V8 motor,(L-47 Aurora), men den hadde liten støtte hos GM-division. Serie-1, er den eneste bilen fullstendig bygget av Shelby.

For å etterkomme standardene til ”Federal Motor Vehicle Safety Standards”, ble store summer nedlagt i testing og registrering. 24 biler fra ”Serie-1” ble laget av ”Shelby American Inc, og lansert som 1999-modeller.

Kilder:

Pedersen,A.(2010). ”Carroll Shelby, drømmen om Cobra, verdens raskeste serieproduserte bil”. Upublisert manuskript

Smith Cole, S. (2012) “So Long, Shelby: Carroll Shelby 1923-2012” CAR and DRIVER

Miller, A. (2014) “19 THINGS YOU DIDN`T KNOW ABOUT SHELBY”. THRILLIST CARS

Levine, R. (2006) “King of the road”. Vanity Fair