Trond Schea er død – les legendens historie

På sekstitallet var en bilsportsutøver en av landets største sportshelter. Trond Schea vant hundrevis av billøp, og ble en legende.

Da denne bokens forgjenger kom ut i 1992, het det seg at tre mann raget over alle andre i nyere norsk bilsports historie. Den ene var Martin Schanche, den andre var Per Engseth og den tredje var Trond Schea.

Tidene har endret seg, og vi har fått Henning og Petter Solberg i det nye årtusenet. På åttitallet var Schanche toneangivende hva norsk presse og publikum gjaldt, mens Engseth var det samme i syttiårene. Men Trond Schea behersket sekstitallet. Et tiår der avisene var flinke med jevn oppfølging av norsk motorsport, og mangt et rally og baneløp samlet tusener av tilskuere.

Aage Bræin er navnet på en mann som burde vært æresmedlem i det som finnes av norske bilsportsorganisasjoner. Bræin var nemlig den som fikk Trond Schea inn i bilsporten. De to var arbeidskolleger. Bræin hadde vært kartleser for en del kanoner i norsk rallysport, og en høstdag i 1960 ringte han på hjemme hos 30 år gamle Trond Schea. Føreren hans var blitt syk, så ”om Trond kunne tenke seg å…?”. Og det kunne faktisk Schea. De første famlende bevegelser i en av landets mest fremragende bilsportskarriere sto for døren!

Schea vokste opp med bil. Hans far drev en transportforretning, og allerede i ung alder var junior å finne bak rattet og under panseret tidlig og sent. Men bilsport var Schea ikke plagsomt opptatt av. Han hadde helt tilfeldig overvært en fartsetappe i et rally i Telemark en gang, men ble ikke særlig imponert. Men så ringte altså Bræin på døren, og resten er historie. Bilsportshistorie.

Det var ikke så mye blest rundt Trond Schea de første årene. Han kjørte en Anglia og en utrangert Zephyr drosjebil; vekselvis som fører og kartleser. I 1964 introduserte Ford Motor Norge AS sin Ford Cortina GT. Schea hadde hatt bemerkelsesverdig gode resultater i ”vrakgodsene” sine, og nå fikk han kontakt med en fremsynt salgsdirektør i Ford – Tor Andersen, Og Ford og Schea skulle leve mange år sammen i den lykkeligste symbiose.

Med Cortina’en begynte en tilsynelatende uendelig historie om Scheas triumfer. Det tok ikke lang tid før han markerte seg kraftig ”på skogen” og på bane. I rallysporet med Willy Paulsen som kartleser de første årene; senere med blant andre Kjell Paulsen, Finn R. Jacobsen og tidligere omtalte Bræin.

Schea var forresten en habil kartleser selv, og oppnådde faktisk A-status både som fører og kartleser (AA). Norsk motorsport trakk godt med folk i sekstiårene, og som Leif ”Basse” Hveem hadde hatt stjernestatus på motorsykkelsiden, fikk snart Schea det samme på fire hjul.

I 1965 møtte 15 000 tilskuere opp på Harestuvannet for å se sin helt imponere med nyanskaffelsen Ford Lotus Cortina. ”Norges raskeste bil”, som det het i reklamen. Og mens vi er inne på det kommersielle; Trond Schea dukket også snart opp i all verdens reklamefremstøt. Han anbefalte Castrol-olje på den ene avissiden, og proklamerte at nå drakk han kaffe mot gruff på den neste. Men – Schea var også høyst aktiv på foredragsfronten. Reiste land og strand rundt, og pratet trafikksikkerhet, bil og bilsport.

Med sin Cortina GT, Lotus Cortina og senere Escort’er og Mustang’er var Schea i favorittskiktet i et hvert nasjonalt PO-løp, rally, bane- og bakkeløp han stilte opp i. Han hadde mang en frisk fight med karer som Hans og Arne Ingier, John Unnerud, Gunnar Kittilsen, John Haugland, Gunnar Hagerud og Kjell Gudim, for å nevne noen av de virkelige tungvekterne i norsk bilsport på seksti- og delvis syttitallet.

Som regel måtte de strekke våpen mot Schea. Og det hjalp knapt å ”gjemme” seg bort i en annen gruppe. Trond Schea kjørte gjerne både tre og fire grupper under et baneløp. Som han for eksempel gjorde på Drammen Travbane en gang i 1966. Der vant Schea Formel Libre, Gruppe 1 og Gruppe 2 samme dag. Ikke rart at man måtte ha eget premiebord til ham det året.

Inntil 1. oktober den sesongen hadde han 39 løpsstarter, og 33 seirer! Og ved karrierens slutt i 1974 regnet man med at dette unikumet hadde vunnet rundt 700 premier i bilsport. Kanskje mer enn noen annen utøver – uansett gren.

Trond Schea herjet hemningsløst i Norge, og hadde enkelte tøffe tak med «svenskestjerner» som Boo Brasta og Per Eklund. Men han ble aldri noen stor internasjonal stjerne. Dette hang nok sammen med at han startet sin bilsportskarriere så sent, og at han hadde en stor familie hjemme i Norge da tilbudet fra Ford i England kom om å kjøre for dem. Schea takket nei. ”Jeg har aldri angret på den beslutningen. Skulle jeg ha angret på noe, måtte det være at jeg brukte så mye tid på bilsport som jeg tross alt gjorde”, var senere Scheas nøkterne kommentar.

Denne artikkelen er hentet fra boken «75 år med norsk bilsport» av Geir Svardal. Boken ble utgitt i forbindelse med Norsk Bilsportforbunds 75-årsjubileum i 2007. Utgitt av Norges Bilsportforbund: www.bilsport.no

I 1965 hendte det kanskje mest bemerkelsesverdige i Trond Scheas tid i toppen. RAC-rallyet (Royal Automobil Club) i England fikk dette året åtte norske team til start. Blant dem var Schea/Paulsen, og det var parets første tur til det store utland.

190 biler skulle kjøre 2600 km med 60 fartsetapper i løpet av tre døgn, på regntunge og sleipe veier. Etter fjerde fartsetappe med Ford Cortina’en kunne en opphisset svensk journalist fortelle nordmennene at de faktisk ledet hele greia, 18 sekunder foran storfavoritten Timo Mäkinen fra Finland.

Etter åtte fartsetapper var ledelsen skrumpet inn, men den var der! Til tross for at Schea/Paulsen allerede hadde fått føling med det som på sett og vis skulle bli deres bane: manglende service. Ford England hadde et stort serviceapparat ute, primært for sine egne fabrikkskjørere. Og da de endelig oppdaget at mannen, som i radioen nå hadde fått oppnavnet ”the Flying Norwegian”, kjørte helt i teten, hadde Schea/Paulsen allerede slitt mye med tekniske problemer. Mäkinen kom etter hvert forbi, men nordmennene holdt andreplassen helt til etter 26 timers kjøring. Da fikk de endelig skikkelig service.

Men så røk selvstarteren da Schea/Paulsen skulle starte opp igjen, og servicefolkene var reist! En forbannet og fortvilet Schea kom endelig i gang igjen, men kjørte nå med litt vel høyt trykk oppe i ”skallen”. Etter halvannen mil gjennom et fjellpass skar bilen ut og endte på taket ned i en bekk. Det norske teamet brøt, og reiste tilbake til London.

Det de ikke visste, var at den faktisk fremdeles fullt kjørbare bilen kunne ha blitt trukket opp, og ved å ha fullført ville de ha fått bare et kvarter i tillegg. Mäkinen vant faktisk RAC-rallyet med to slike kvarterstillegg for avkjøringer! Slik var reglene – regler som Trond Schea og Willy Paulsen ikke kjente til. Men likevel – ”the Flying Norwegian” hadde rukket å gjøre sterkt inntrykk på rally-Europa.

Senere samme år fikk Schea en beklagelse fra Ford, på dem manglende servicen. De tilbød han også en toårig fabrikkskontrakt verdt to millioner kroner, men Schea takket nei. Han var midt i trettiårene, med kone og fire barn, og tok ikke sjansen.

Blant Scheas mer uvanlige prestasjoner er også seieren han tok i en standardvogn-klasse på Karlskoga i 1967. Det var faktisk den første triumfen til en nordmann på den svenske asfaltbanen. Schea kjørte forøvrig også Rally Monte Carlo en gang (1970), men det var et løp han likte særdeles dårlig.

1970 ble forøvrig et år med blandede opplevelser for nordmannen. I en alder av 40 år hadde han en av sine beste sesonger noensinne. Men han ble også dømt for ulovlig trimming, og ilagt ett års utestengning – en straff som riktignok ble forkortet senere. Videre var han i aller høyeste grad vitne til dødsløpet på Karlskoga dette året. Schea lå like bak to biler som kjørte inn i publikum. Fem ble drept, og mange skadet.

1971 ble et praktår for Schea. Etter å ha vunnet det aller meste, ble han kåret til ”Norsk Motorsportutøver” av det svensk-norske fagbladet Illustrert Motorsport, foran Stener Svartrud og John Haugland.

Det går mange historier om Trond Schea. Etter en fartsetappe i Värmlandsrally kom en svensk journalist bort til Scheas kartleser Arild Antonsen, og lurte om det hadde gått fort. ”Neeei”; dro kartleseren på det. ”Jeg har kjørt fortere før, jeg. I en Caravelle mellom Oslo og Stockholm!”.

Et ukjent kapittel for mange er det at Trond Schea var vår bestemann også i rallycross, i dennes spede barndom. Skandinavias første rallycrosstevne gikk i 1970, på Ring Djursland i Danmark. Schea vant i sin Escort Twin Cam, og under et bilde av han i en dansk avis sto det å lese: ”Der gikk et gys gennem de mange tusinde tilskuere, hver gang nordmanden Trond Schea jonglerede med sin skrappe Escort på Ring Djurslands nye autocross-bane. Han var helt suveræn og morede sig tilmed herligt.”

Trond Schea sluttet som heltidskjører i 1971. Rallystoppen gjorde at han mistet lysten. Etter 1974 har han bare kjørt sporadisk. I likhet med mange andre av de gamle rallyheltene, var han på nittitallet titt og ofte å finne i den såkalte veteranklassen. Selv hadde jeg gleden av å lese kart for Schea under Rally Viking i 199?. Vinnerinstinktet var det ingenting å si på! I 1997 vant han sin klasse i veterandelen av Østfoldrally. Løpet ble totaltvunnet av en ung mann ved navn Petter Solberg.

Schea har også vært involvert i norsk bilsport gjennom diverse funksjonærverv i regi av Norges Bilsportforbund. I likhet med Martin Schanche har han drevet lokalpolitikk for Fremskrittspartiet. I 2005 fylte han 75 år. Schea avsluttet en utrolig karriere 15. oktober, ved å kjøre et siste løp på Bjerkebanen, der han hadde vunnet så mange løp. Dessuten kjørte han kontrollbil under Rally Hedemarken samme år, i bilen han kjørte i 1969-sesongen – en Ford Escort Twin Cam 1600.

Fremdeles husker mange sekstitallets store helt, der visstnok den eneste måten kartleserne kunne se rett frem på, var å se ut gjennom sidevinduene.