Sjelden har jeg vært så nervøs før og under et billøp som da jeg skulle hjem til Norge for å kjøre VM-runde i rallycross og vise mine landsmenn at jeg fortsatt har det som skal til for å kjempe i toppen.
Ett år var gått siden sist jeg var i Trøndelag. Fjorårets EM-runde gikk samme sted, men endte med nedtur de luxen og 13.-plass. Faktisk skilte det bare noen små sekunder på at jeg fikk kjøre semifinale den gangen, hvilket jeg har tenkt mye på etterpå.
Ting kunne vært gjort annerledes på Lånkebanen i fjor, og det aktet jeg å rette på denne gang.
Etter forrige VM-runde på Lydden Hill, gikk vi sammen i teamet om å legge opp ny strategi for den norske runden. Gjennom å legge til rette for en jevnhet i kjøringen og unngå å ta unødig risiko, ville sjansen for en topplassering øke betraktelig.
Hele PSRX-teamet vet hva som gjelder i 2014; tittelkampen i rallycross-VM. Planen før løpet var å kjøre for den, og at enkeltrundeseieren kunne ofres for å sanke flest mulige poeng med minst mulig risiko.
Jeg gjennomførte planen til fulle. I første heat kom jeg sent ut fra start og ble liggende bak Jacques Villeneuve. Jeg beholdt plasseringen bak formel 1-legenden og fikk med meg en hederlig tid.
Starten som glapp kunne jeg fullt og helt skylde meg selv; den var elendig. Men det kom flere sjanser også denne gangen.
Etter to nye heat, kom jeg i posisjon til å kjempe om en heatseier. Litt utur var det at totalen ikke holdt til en plass i første startlinje i semifinalen. Jeg jublet vilt da TV-grafikken i serviceteltet vårt først viste at jeg hadde klart det, men kontrollregning kort etter fortalte at jeg manglet to fattige poeng.
Likevel fikk jeg til et kjempeløp i semifinalen og fikk til en ny heatseier og plassering i første startrekke i finalen også.
Ettersom det regnet litt i forbindelse med finalen, beholdt jeg strategien fra start om ikke å ta noen risiko, og jeg valgte et mellomoppsett på bilen til finalen. Det endte med at jeg tapte noen små tideler til Reinis Nitiss på hver av de seks rundene, og latvieren kunne kjøre inn til sin første Supercar-seier.
Min eneste seierssjanse ville ha vært å gå på i duell med ham på vei ut av alternativsporet, men jeg fulgte strategien til teamet og la meg pent inn bak ham. Risikoen ville vært stor for å ødelegge både eget og Nitiss’ løp med å presse meg fram, og jeg har aldri syntes at slik kjøring er fair play.
Annenplassen føltes som en seier. Jeg hadde stort press på meg selv før VM-runden på hjemmebane. Det var årets viktigste enkeltløp, rett og slett. Å innfri en plassering på seierspallen anser jeg som en triumf.
Jeg er sjelden fornøyd med annet enn seirer, men akkurat nå er jeg innstilt på at mange nok annenplasser også vil gi gull sammenlagt. Jeg er ikke villig til å skusle bort en plassering på seierspallen med å ta unødige sjanser.
Men når seierssjansen byr seg, og det vil den, skal jeg gripe muligheten med begge hender og føtter.
13.000 mennesker skal ha betalt inngangsbillett for å se VM-rallycross i Hell. Det er soleklar ny rekord! Støtten jeg fikk av mine egne betydde enormt mye, og det bidro stort til at jeg reiste fra Trøndelag med seiersfølelse.
Banen i Hell er rå, og arrangøren hadde gjort en stor innsats med å få til et svært vellykket arrangement. Tusen takk til alle dere som bidro til festen!
Jeg er svært imponert over Nitiss; et stort rallycrosstalent som er både en hyggelig og ydmyk person i tillegg. 18-åringen, som fikk førerkort for bare noen få måneder siden, blir garantert en hard nøtt å knekke i kampen om VM-tittelen. Jeg må fortsette å være smart for å holde en plassering i toppen i VM-sammendraget.
Det koker på verkstedet mitt om dagen. Neste VM-runde går i Finland om halvannen uke. Innen vi reiser til Kouvola midt i neste uke, får vi en logistikkutfordring av de sjeldne. Vi skal pakke til tre løp på rad samt containere som skal sendes til Canada i samme slengen.
De kommende tre VM-rundene vil avgjøre mye av VM-tittelkampen.
Om tre og en halv uke vet vi svaret på hvem som fortsatt er med og hvem som ikke lenger er på skuddhold.
Hilsen Petter Solberg