Hva i all verden har bordtennis med rallycross å gjøre? Jo, de siste ukene har jeg spilt langt mer ping pong enn jeg har kjørt bil. Hensikten er å trene reaksjon og konsentrasjon for å bli en enda bedre rallycrossfører.

I sportens verden heter det seg at en må trene på det man skal bli god til. 5-6 minutters sett med full konsentrasjon, hurtig reaksjon og lynraske avgjørelser er en aktivitet jeg er overbevist om at vil bidra positivt. Bare siste uke har jeg spilt med en teamkompis i til sammen 6-7 timer.

Selvsagt handler det om en fritidssyssel mer enn å forsøke meg på den VM-tittelen også. Saken er den at jeg i tidlig i rallykarrieren var underlagt et strengt treningsregime i Subaru. Vi trente timevis om dagen og brukte alt fra vekter til løping, sykling, boksing, basisstyrketrening og tennis i treningshverdagen.

Jeg skal innrømme at treningsiveren har avtatt noe med årene, men fortsatt trener jeg jevnt. Etter to sesonger i rallycross har teamet mitt og jeg kommet fram til at reaksjon og konsentrasjon er nøkkelelementer. Å reagere raskest på de grønne startlysene er vesentlig, og fokus hele veien gjennom en hel løpshelg er absolutt nødvendig.

Vi kom fram til tidligere i sesongen at slik trening er viktig. Derfor spiller jeg nå 4-5 ganger i uken bordtennis med en teamkollega. Vi spiller game, set og match (10 set x 3) og holder på i 1 til 2 timer per gang. Det skal bli interessant med tiden å se hvorvidt jeg merker noen respons. Jeg tror på teorien. Dessuten er det skikkelig morsomt å spille ping pong og ikke minst vinne!

I tillegg til bordtennis er jeg flere ganger i uken ute og kjører ATV sammen med min sønn Oliver og innimellom med Pernilla. For et par uker siden var hele familien ute på et fantastisk ATV-safari i hjemtraktene der vi utfordret oss selv i skog, kratt, myrer og skrenter. DET kaller jeg kvalitetstid med mine nærmeste!

Noe «game, set og match» er det ikke snakk om i rallycross-VM. Det er altfor tidlig. Riktignok leder jeg VM med 28 poeng, men før helgens VM-runde i tyske Buxtehude ved Hamburg er kun to tredeler av sesongen unnagjort. Fire løp gjenstår, og det skal fortsatt deles ut 120 poeng. Men jeg merker på så vel kropp som hode og mine omgivelser at det drar seg til for alvor nå.

Taktisk har vi vært smarte over lengre tid. For fortsatt å sanke viktige VM-poeng, er det ingen grunn til å endre strategi. Vi går for topplasseringer i hvert heat, semi- og finale, men uten å være desperate etter seier i hvert race. Jeg føler meg veldig komfortabel med planen teamet og jeg har lagt i forsøket på å vinne tidenes første VM-tittel i rallycross.

Vi er godt i gang, men det er altfor langt fram til å begynne å tenke på noe som helst annet enn neste løp. Når vi kommer til Argentina skal jeg sette meg ned og se nøye på hva som eventuelt må til. Nå har jeg kun RX Tyskland i hodet. Så blir det Italia neste helg. Videre Tyrkia to helger senere.

Tre ganger har vi gått til topps i år. Selvtilliten er stor i teamet. Samtidig er det viktig å forbli realistiske. Ett svakt løp snur alt på hodet igjen.  Eller et motorhavari, et krasj, en avkjøring, mekanisk trøbbel, punkteringer på ugunstige tidspunkt. Mye kan skje, og jeg må være forberedt på alt.

Alt handler om å være smart og slå til på de riktige tidspunktene. Enkeltseirer betyr lite dersom jakten på dem leder til også ødelagte løp. I enkelte løp byr ikke den opplagte seierssjansen seg, og da vil jeg heller kjøre risikofritt inn til annen-, tredje eller fjerdeplass framfor å gi alt og kanskje litt for mye og ende i grøfta.

Selv om jeg tenker annerledes nå enn før rent taktisk, er det én egenskap jeg aldri viker fra: Jeg griper enhver seierssjanse med begge hender når de først byr seg fram.