FLERE REKORDER: Juan Pablo Montoya har rekorder i både F1 og Indycar. Her fra Italia i 2004, hvor han satte det som fortsatt er den F1-runden med høyest snitthastighet: 262,2 km/t. FOTO: Williams F1 / LAT Photographic

Da Volkswagen-føreren kjørte over mål på den siste fartsetappen i Finland i slutten av juli, hadde han fullført rallyet med en gjennomsnittsfart på 125,4 kilometer i timen. Dermed knuste han Sebastien Loebs rekord fra det samme rallyet i 2012 – som var på 122,9 km/t. Det var ingen overraskelse at den nye rekorden kom akkurat i Finland. Grusveiene gjennom de finske skoger er generelt veldig raske, og hele åtte av de ti raskeste rallyene i WRC-historien har blitt kjørt her (de to andre var Safari-rally i 2000 og 83-årgangen av Rally Argentina).

Det er naturlig nok umulig å sammenligne forskjellige bilsporter direkte når det kommer til gjennomsnittsfart. Et gjennomsnitt på 125 km/t gjennom finske skoger, med trær, tilskuere og hus rett ved siden av, er noe helt annet enn den samme farten på en moderne bane med alt som finnes av sikkerhetsfasiliteter og slicks. Prestasjonene er imponerende uansett hvilket gren det er snakk om. I ren fart er det likevel ikke til å komme fra at rally er blant de tregere grenene i motorsport. Den aller raskeste bilsporten er utvilsomt dragrace, hvor farten kan komme opp i godt over 500 km/t mot slutten av kvartmila. Når det er snakk om biler som kjører på en bane med svinger, er det imidlertid en annen, amerikansk toppserie som stikker av med tittelen som verdens raskeste – nemlig Indycar.

RASKESTE RUNDER

I 2011 satte Sam Hornish Jr. rekorden for løpet med raskest gjennomsnittshastighet, da han kjørte over mål i California etter 400 miles. Da hadde han holdt en gjennomsnittsfart på imponerende 333,3 kilometer i timen rundt ovalbanen. I fjorårets løp på Poconobanen ble det også satt rekord for de lengre 500-miles-løpene etter at Juan Pablo Montoya holdt en snitthastighet på 325,7 km/t rundt banen som kalles “The tricky triangle”. Hvis vi ser på kvalifiseringshastighetene, går det naturligvis enda fortere. Ved noen tilfeller har Indy-førerne kjørt runder med en snittfart på mer enn 380 km/t, og høyeste registrerte hastighet er enda noen kilometer i timen høyere (men såvidt vi vet har ingen offisielt sett vært over 400-grensen i løpet av en løpshelg).

Montoya har imidlertid ikke bare satt fartsrekorder i Indycar. Hans navn står også i rekordbøkene til Formel 1. Han har nemlig både kjørt runden med høyest gjennomsnittsfart og hat høyest målte hastighet gjennom historien. Førstnevnte var på treningen før Italias GP på Monza i 2004, og lyder på 262,2 km/t. Den høyeste målte hastigheten er på 372,6 km/t, og den rekorden ble satt samme sted året etter. Monza er uten tvil Formel 1-sirkusets svar på Rally Finland, da alle de høyeste hastighetene i historien har blitt satt på den italienske banen. Høyest snittfart under kvalifisering var det Rubens Barichello som hadde i 2004, mens høyeste gjennomsnittsfart gjennom et løp krediteres til Michael Schumacher i 2003. De to tallene er henholdsvis 260,4 og 247,6 km/t.

RASKEST PÅ LE MANS: Denne bilen ved navn WM-P88 Peugeot har fortsatt rekorden for høyeste toppfart på Circuit de la Sarthe. Sannsynligvis kommer rekorden på 407 km/t til å bli stående for alltid. FOTO: Welter Racing

400-KLUBBEN

Én av banene med aller lengst rettstrekke er utvilsomt Circuit de la Sarthe. Den snaue 14 kilometer lange banen har imidlertid flere steder som er relativt tekniske, så gjennomsnittsfarten på de aller raskeste rundene er omtrent i samme område som Formel 1 – altså rundt 250 km/t. Når det er snakk om toppfart, er det imidlertid en helt annen sak. Flere team har brutt 400-grensa, men teamet som var først var også aller raskest. Det var franske Welter Racing som i 1988 gikk inn for å bryte den magiske grensa, da de innså at de ikke hadde ressursene til å konkurrere om topplasseringene. En bil med ekstra lav luftmotstand ble konstruert, og de nådde målet sitt med en toppfart på hele 407 km/t. Noe av det som var blitt ofret var imidlertid kjøling, og det tok ikke lang tid før teamet måtte bryte på grunn av tekniske problemer. Et par år senere ble sjikanene på Mulsanne-strekka lagt inn, og det sikret det franske teamet sannsynligvis en plass i historiebøkene for alltid.

Farten på de forskjellige sportene har holdt seg relativt konstant de siste årene, og det er en bevisst handling fra FIA. Teknisk sett kunne man uten problemer bygget biler som ville gått mye fortere, men det blir etterhvert umulig for førerne å stå imot de voldsomme G-kreftene som herjer kroppen. Det eneste unntaket er på skogen, hvor både bilene og sjåførene blir stadig bedre, og dermed sørger for at snittfarten kan øke også i fremtiden.