UVENNER MED ALLE TEAMENE HAN KJØRTE FOR

Alain Prost er på mange måter en fascinerende fører, med et mildt ytre som skjuler hans politiske side. Det må nemlig regnes som særdeles uvanlig at en fire ganger verdensmester, klarte å skilles som uvenner med alle teamene (unntatt det siste) som han kjørte for i sin karriere som Formel 1-fører.

Debutåret kom i 1980 for McLaren. Han signerte en treårs-kontrakt, men forlot teamet etter et år for Renault. McLaren (da ledet av Teddy Mayer) var rasende over at Prost ikke holdt sitt ord, men hos Renault ble Prost hurtig en ny stjerne. Tre seire i 1981 og to seire i 1982 beviste det. Så kom 1983 hvor det ble en tøff duell mot Nelson Piquet i Brabham om VM-tittelen. Før det siste løpet i Sør-Afrika kunne begge bli verdensmester. Hos Renault var det krangling og dårlig stemning, og det ble da også Piquet som tok tittelen. Prost kunngjorde for alle som ville høre at nederlaget var Renault sin feil, og ikke hans. To dager senere, kunngjorde Renault at Prost hadde fått sparken.

Det skulle vise seg å være heldig for Prost, for McLaren ringte, og de hadde den beste bilen i 1984 og 1985, og Prost tok VMtittelen i 1985 (fulgt av en heldig VM-tittel nummer to i 1986). Men da hadde en ny konkurrent dukket opp…
Med ekstremt tempo innabords

Ayrton Senna da Silva hadde knust alle rekorder i det britiske Formel 3-mesterskapet, og ble ansett som en fremtidig mester fra det øyeblikket han gjorde sin debut for Toleman i 1984. Bilen var altfor treg til å kjempe om seire, men i et regnfylt Monaco GP viste Senna seg fram. Han var i ferd med å nå igjen lederen av løpet (Prost), da man flagget av løpet etter bare 31 runder. Men verden hadde tatt notis, og fra 1985-1987 kjørte Senna for Lotus. Han var lynende
rask, men bilen var ikke like mye å skryte av.

DREAM TEAM I 1988

Foran 1988-sesongen kom så kunngjøringen: Ayrton Senna gikk til McLaren, som teamkompis til Alain Prost. Grovt sett kan man si at Senna var den raskeste, mens Prost var den smarteste (ikke for ingenting ble Prost kalt for «Professoren»). Under kvalifisering til Monaco GP, det tredje løpet i sesongen, slo Senna til med det mange kaller den mest perfekte runde i historien. Han slo Prost med 1,4 sekunder. Noe som blir enda villere når man tenker på at Prost igjen var 1,2 sekunder foran tredjemann på startgriden. Senna pulveriserte også Prost i løpet rundt Monacos gater, før han fikk beskjed fra pit om å ta det med ro med bare 12 runder igjen. Da begikk brasilianeren en ufattelig tabbe, og kjørte rett i rekkverket ved Portier. En ekstremt skuffet Senna forsvant fra banen så fort som mulig, mens Prost feiret en uventet seier.

I de seks første løpene var Senna den raskeste, med Pole Position i alle løpene. Men stillingen var allikevel 3-3 i seire. På hjemmebane i Paul Ricard var imidlertid Prost den raskeste hele helgen, og tok både Pole Position og seieren. Men så skrudde Senna opp tempoet igjen og tok fire seire på rad, før han på nytt gjorde en supertabbe under Italia GP. Da prøvde han å kjøre forbi Jean-Louis Schlesser (som han tok igjen med en runde), i en sjikane med bare to runder igjen. Dermed røk nok en seier.


GANSKE SÅ JEVNBYRDIGE

Prost vant både i Portugal og Spania, og med bare to løp igjen kunne begge bli verdensmester. På Suzuka-banen kvelte Senna bilen sin på startstreken, men fikk start på den igjen. Dermed startet opphentingen, og da det begynte å regne kunne han ta igjen Prost. Seieren gikk til Senna, det samme gjorde verdensmesterskapet. Det siste løpet gikk i Australia, hvor Senna tok sin trettende Pole Position for året, mens Prost vant løpet. Det betydde at Prost vant syv løp i 1988, mens Senna vant åtte. Prost kunne egentlig være godt fornøyd med sesongen. Til tross for at Senna stort sett var litt raskere, var ikke forskjellen spesielt stor, og forholdet dem imellom var også helt ok. 1989 skulle bli veldig annerledes…

AVTALEN I SAN MARINO

1989 startet greit i Brasil med Senna i Pole Position som vanlig. Men han krasjet med Berger i første sving, som ga seieren til Mansell i Ferrari foran Prost. Men så startet bråket i San Marino GP. Prost og Senna hadde nemlig laget seg en intern avtale. De følte begge at det var unødvendig å ta store risker i starten, og avtalte at den som tok teten, også skulle få lede inn i første sving. Løpet måtte startes på nytt etter Gerhard Bergers fryktelige krasj i Tamburello på den tredje runden, og da tok Senna teten inn i første sving. Han vant også løpet. Prost var rasende, og hevdet at Senna hadde brutt avtalen. Som et resultat nektet Prost å snakke mer med ham. Under trening til det tredje løpet i Monaco fortalte Prost om avtalen som Senna hadde brutt, og det var to furtne førere som tok starten. Senna dominerte igjen, og slo Prost med over ett minutt.


SKYLDTE PÅ UTSTYRET

Også i Mexico var Senna mye raskere enn Prost, og vant igjen. 1989 var ingen reprise av 1988, hvor Prost hadde vært nesten like rask som brasilianeren. Senna hadde rett og slett tatt kjøringen sin til et nytt nivå, et nivå som franskmannen ikke var i stand til å nå. I stedet tydde han til det eldste trickset i en racerførers bok: Å skylde på utstyret og særbehandling. Etter Mexico gikk Prost aktivt ut i mediaog beskyldte Honda for å gi ham dårligere motorer enn Senna med vilje. Det femte løpet gikk i Phoenix, USA, hvor Senna på nytt dominerte før han fikk elektriske problemer. Det ga seieren til Prost.

Så gikk turen til et regnfylt Canada (med Prost i sin første Pole Position for året) hvor Senna som ventet briljerte. Men igjen ble det tekniske problemer. Med en soleklar ledelse, sviktet motoren med bare tre runder igjen. I det syvende løpet, tok Prost sin andre (og siste) Pole Position for året på hjemmebane på Paul Ricard. Sennas differensial sviktet i starten, og Prost fikk en enkel seier. Sennas uflaks fortsatte i det neste løpet på Silverstone, med tekniske problemer for fjerde løp på rad. Det betydde en ny enkel seier for Prost, som nå ledet mesterskapet med 20 poeng.


KASTET POKALEN TIL PUBLIKUM

Men på Hockenheim slo Senna tilbake, og vant foran Prost. I Ungarn vant Mansell i Ferrari foran Senna, med Prost på fjerde. I Belgia regnet det, og Senna var simpelthen i en egen klasse mot alle andre. Men på Monza var Sennas uflaks tilbake, og motoren sviktet med bare noen runder igjen. Nok en gang kunne Prost plukke opp pokalen for seier, men denne gangen ble det bråk. Prost var lei av å bli slått av Senna (han hadde fortsatt til gode å slå Senna ute på banen i 1989-sesongen), og annonserte at han ville kjøre for Ferrari i 1990. Derfor kastet han pokalen (som til vanlig gikk til McLarens store premiesamling) ut til fansen foran podiet i Monza. Teamsjef Ron Dennis var lite fornøyd…

Konspirasjonsteoretikere fikk mye å tenke over i det neste løpet i Portugal. Nigel Mansell i sin Ferrari hadde blitt vist det sorte flagget for å reversere i pitlane, men fortsatte uten å bry seg om det. I stedet kjørte han inn i Senna som ledet, og begge måtte bryte. Hvem tjente på dette? Jo, Alain Prost som tok andreplassen, og som neste år ville kjøre Ferrari sammen med Mansell. Prost ledet nå VM klart, men Senna ga ikke opp håpet og vant det neste løpet i Spania. Men nå var det bare to løp igjen, og Senna måtte vinne begge.


PROST MED MEKTIGE VENNER

Det nest siste løpet gikk på Suzuka. Prost advarte om at han ville stenge igjen døren for Senna, og de to rivalene la av gårde. Prost tok teten, og med syv runder igjen prøvde Senna å kjøre forbi. Med Senna innerst for den kommende høyresvingen var begge bilene nøyaktig på høyde med hverandre, da Prost plutselig svingte rattet hardt og kontant over til høyre, mange meter før han normalt ville ha gjort det for den kommende høyresvingen.

Det hele var den til da styggeste og mest åpenbare torpedering av en rival som noen hadde sett i Formel 1. De to bilene ble stående i en avkjørings-sone, og Prost hoppet rett ut. Senna ble sittende i sin bil, og fikk banemannskaper til å skyve ham i gang. Motoren fyrte opp, og Senna raste av gårde. Først til depotet for å skifte frontvinge, så for å ta igjen Alessandro Nannini som nå hadde overtatt teten. Det lyktes, og Senna tok seieren.

Men snart kom beskjeden. Senna var disket. For hva var litt uklart, for det var ingenting ulovlig den gang ved å bli skjøvet i gang. Men FIA med president Jean-Marie Balestre i spissen sa Senna ikke hadde fullført runden, ved å kjøre den lille biten av avkjøringssonen. Det var vanlig praksis, og ingen hadde noensinne blitt straffet for det. Men Balestre sto på sitt. Senna var disket. Prost var verdensmester, og det siste løpet i Australia ble ubetydelig. Dermed var 1989 over. Senna hadde fullstendig dominert, og ikke en ganghadde Prost klart å slå ham ute på banen. Senna hadde 13 Pole Positions og 6 seire, mot Prost sine 2 Pole Positions og 4 seire. Sjelden hadde sporten sett en mer ufortjent verdensmester, og Prost skilte lag med McLaren på bittert vis.

SENNAS STYGGE TORPEDERING

1990 ble på mange måter et bedre år for både Prost og Senna, da de to slapp å se hverandre. Senna kjørte fortsatt for McLaren, mens Prost hadde gått til Ferrari. Nigel Mansell ønsket Prost varmt velkommen som lagkamerat, men kom snart til å angre på det (se tidligere avsnitt i denne serien). Ifølge Mansell var nemlig Prost en mester i å gå bak kulissene, og trekke i de riktige trådene for å få det som han ville. Hos Mclaren hersket det imidlertid ro, da Senna og nyankomsten Gerhard Berger gikk særdeles godt overens.

Til tross for den åpenbare antipatien mellom Prost og Senna, gikk året greit uten store kontroverser helt fram til det nest siste løpet på Suzuka. Senna hadde 6 seire mot Prost sine 5 seire, og bilene hadde vist seg å være svært jevnbyrdige. Men før Suzuka var rollene byttet om i forhold til året før. Denne gangen var det Prost som måtte slå Senna. Det ble bråk før løpet hadde startet. Senna tok nemlig sin vanlige Pole Position (en av i alt 10 Pole Position det året, mot null for Prost), men fikk så beskjed av FIA og Balestre at Pole-mannen måtte starte fra den tilsmussede delen av banen, mens nummer to ville få starte fra racinglinjen (hvor det var mye bedre grep). En rasende Senna uttalte så at han ville ta Prost i første sving, uansett hva som skjedde.

Det som skjedde var at Prost som ventet tok teten ned langstrekken, før Senna i inngangen til første sving ikke brydde seg om å bremse i det hele tatt, men bare torpederte Prost. En fryktelig manøver som verken Senna eller sporten kunne være stolt av. Prost var rasende: «Det han gjorde var avskyelig. Han er en mann uten noen som helst verdi.»

SAMMENLIGNET FERRARI MED LASTEBIL

Da 1991 startet var de to mer bitre uvenner enn noensinne, men året ble ingen duell mellom de to, til det var Ferrarien altfor dårlig, og Senna tok sitt tredje VM-gull. For Prost endte året katastrofalt, da han fikk sparken av Ferrari før det siste løpet i Australia. Hans kommentarer til media om at Ferrarien burde sammenlignes med en lastebil, falt ikke i god jord. Så sent på året var det ingen gode ledige seter for 1992, og Prost valgte å sitte hjemme. Ute på banen handlet i 1992 alt om Nigel Mansell i den fullstendig overlegne Williams FW14B.

ALLE VILLE TIL WILLIAMS

Men Nigel skulle få seg en stygg overraskelse. Williams-bilen var nemlig så totalt overlegen, at to andre førere også ønsket å kjøre den. Ayrton Senna og Alain Prost. Prost hadde brukt friåret godt, og hadde trukket i de riktige strengene for å få utMansell. Det lyktes, og en skuffet Mansell søkte lykken i Indycar i 1993. Senna og Prost i samme team var også uaktuelt, siden Prost hadde fått en klausul som sa at Senna ikke kunne være hans lagkamerat. Senna hadde ingenting imot å være Prosts lagkamerat, og uttalte til pressen: «Den måten Prost gjør det på, det er måten til en feiging. Hvis han ønsker å være rettferdig, så må han være klar til å kjøre mot hvem som helst, uansett forhold, på like vilkår». Men det ville ikke Prost utsette seg for, så en skuffet Frank Williams måtte fortelle Senna at en Williams var umulig i 1993. Men i 1994 derimot…

VANT 5 LØP MOT ALLE ODDS

I den suverent beste bilen i startfeltet tok Prost en lett VM-tittel i 1993, med sju seire og 13 Pole Positions. Men Senna med en kundemotor fra Ford som ga 100 hk mindre enn Renaultmotoren til Prost, klarte på mirakuløst vis å vinne 5 løp i 1993, inkludert det mange mener er tidenes førerprestasjon i Formel 1: Seieren i regnet på Donington.

INGEN VANLIG SENNA

I 1994 overtok Senna i Williams, men det tredje løpet (San Marino GP) ble katastrofalt. Først opplevde hans gode venn og landsmann Rubens Barrichello et fryktelig krasj under treningen. Deretter døde Roland Ratzenberger under kvalifiseringen lørdag. Senna var nå i en vanskelig situasjon. Hans gamle rivaler Prost, Mansell og Piquet var alle borte, erstattet med hungrige unggutter. Rundt ham så han død og skader, og tittelrival Schumacher kjørte noe mange påstod var en ulovlig bil. Senna hadde ved to tilfeller hatt en vennskapelig prat med sin gamle rival Alain Prost i 1994, og på løpsdagen overrasket han mange ved å sende en hilsen til Prost, mens det ble filmet et innslag for fransk TV: «En spesiell hilsen til vår gamle venn Alain. Vi savner deg alle sammen Alain».

DØDEN I TAMBURELLO

Løpet ble en tragedie. På den syvende runden krasjet Senna mens han ledet løpet i Tamburello-svingen. Årsaken er fortsatt ukjent den dag i dag, men Senna døde etter å ha fått en bit av hjulopphenget rett gjennom hjelmen. Han ble 34 år gammel. Alain Prost var blant pallbærerne i begravelsen, og om ikke annet var det gledelig å se at de to hadde begravet stridsøksen før Sennas død.