BERND ROSEMEYER   Vs     RUDOLF CARACCIOLA

 

«DER REGENMEISTER» Otto Wilhelm Rudolf Caracciola ble født i 1901. Etter å ha startet med motorsykler skiftet han til biler, og kjørte sitt første billøp i juni 1922 (det ble klasseseier), og fra 1923 til 1925 vant han dusinvis av ulike billøp. Det store gjennombruddet kom i 1926, da Caracciola fikk kjøre en Mercedes i det tyske Grand Prix som ble avholdt for første gang på Avus-banen, og han vant i styrtregnet. De neste årene ble det mange seire i ulike løp, og i 1931 ble han den første utlending som vant Mille Miglia, etter en utrolig kraftprestasjon. Caracciola var nå en travel mann. Totalt hadde han i 1931 kjørt 26 løp i 14 land, og vunnet 11 av dem.

SCUDERIA CC OG KRASJET I MONACO

Etter ett år for Alfa Romeo i 1932 (hvor han ble europamester i bakkeløp for tredje år på
rad), satte Rudolf og vennen Louis Chiron (som hadde fått sparken fra Bugatti) opp sitt eget team for 1933-sesongen. Louis Chiron hadde fått sparken fra Bugatti fordi han hadde innledet et forhold til Alice Hoffmann-Trobeck (som var kona til sjefen Alfred, som drev det private Bugatti-laget) som gikk under kallenavnet «Baby». Hun var lynende intelligent, snakket seks språk og holdt orden på det praktiske, mens Caracciolas kone «Charly» var ansvarlig for det økonomiske.

Scuderia CC som de kalte seg var ingen dårlig ide, men det startet katastrofalt. Under trening for åpningløpet i Monaco, krasjet Caracciola voldsomt inn i en vegg. Halvparten av hoftebenet var knust i overgangen til lårbenet, som igjen var fullstendig splintret. Legene tvilte på at han noensinne kunne kjøre en bil igjen. Han ble fraktet til en privat klinikk i Bologna, hvor han lå i gips i seks måneder, før kona Charlotte tok ham med til Arosa, hvor høyden og den friske luften gjorde underverker for tyskerens helse.

CARACCIOLAS STORE TRAGEDIE

Da Nazi-partiet kom til makten i 1933, ble det bestemt at de to tyske teamene Mercedes-Benz og Auto-Union skulle få massiv statsstøtte. For å lede Mercedes-teamet ansatte man Alfred Neubauer, som tok turen opp til Caracciola for å se om han var frisk nok til å kjøre en Grand Prix-maskin. Det var han ikke, men til våren skulle man ha en test på Avus-banen. Hvis Rudolf var ok da, skulle han få kjøre for Mercedesteamet. Dessverre åpnet det nye året enda verre enn det forrige, for hans elskede Charlotteble tatt av et snøras i februar. Caracciola gikk i kjelleren og trakk seg helt tilbake fra offentligheten. Han var fullstendig knust, og «Baby» flyttet inn i villaen i Arosa, for å prøve å få ham tilbake til livet.

Det må ha virket, for Rudolf stilte opp på Avus i april (etter å ha vært æresgjest under Monaco GP annen påskedag) for testen. Måpende Mercedes-ansatte så hvordan Caracciola haltet seg frem, hans høyre fot var hele 5 cm kortere enn den venstre. Avus var en lett bane, men smertene var voldsomme. Han avsto fra Eifelrennen noen uker senere, men den 1. juli 1934 (vel 14 måneder etter ulykken) kunne Caracciola gjøre sitt comeback til Frankrike GP. Smertene var imidlertid ennå voldsomme, og høydepunktet i 1934 ble en seier i Italias Grand Prix (som han måtte dele med Fagioli som tok over bilen, da smertene ble for sterke). Få hadde troen på Caracciola til 1935, og dessuten dukket en ny fryktløs konkurrent opp.

DEN FRYKTLØSE UNGGUTTEN

Bernd Rosemeyer (født 1909) kom rett fra en suksessfull karriere på motorsykler, og gjorde det såpass bra under testing for den nye Grand Prix-bilen til Auto Union at han fikk kontrakt med teamet. Det midtmotoriserte V16-monsteret var et beist å kjøre, og ingen så ut til å være i stand til å mestre det. Men Rosemeyer, uten noen som helst form for erfaring med biler, gjorde nettopp det.

1935 var det første året hvor man fikk til et ordentlig mesterskap. Siden 1924 hadde man prøvd å få til ulike mesterskap basert på Grand Prix løp, men det hadde vært mest rot, og de fleste årene hadde det aldri vært snakk om noen tittel. Men nå var et årlig Europamesterskap på plass, som pågikk til krigens utløp, altså en slags forløper for Formel 1 som så dagens lys i 1950.

Men for fortsatt å gjøre det litt forvirrende var det bare noen løp som telte med i selve mesterskapet. Caracciola vant f.eks syv store løp i 1935 (Tripolis GP, det andre heatet på Avus, Eifelrennen på Nürburgring, Frankrike GP, Belgia GP, Sveits GP og Spania GP), og av disse var de tre sistnevnte del av de fem løpene som talte med i mesterskapet.

ET FIENDESKAP BLIR FØDT

Det var under Eifelrennen på Nürburgring at den nye sensasjonen Rosemeyer ble kjent. Dette var kun hans andre billøp, men han kjempet som besatt mot den gamle ringreven Caracciola. De siste rundene var en intens duell mellom dem, før Rudolf til slutt vant med 1,9 sekunder. Under seiersbanketten på kvelden kunne ikke den arrogante Caracciola motstå fristelsen til litt hersketeknikker mot den nye sensasjonen. Han gikk bort til Rosemeyer og sa:

«Godt gjort unge mann, men i fremtiden bør de bruke hodet og ikke bare kjøre rundt på banen». En beinhard rivalisering hadde fått sin start… Året ble avsluttet med Tsjekkia Grand Prix, hvor Rosemeyer tok sin første seier. Stolt kunne den unge tyskeren ta imot premien, hvor han møtte sin fremtidige kone, den berømte piloten Elly Beinhorn. De to ble et propaganda-par for Nazipartiet, og deres popularitet var enorm i Tyskland.

KJENTE IKKE TIL FRYKT

1936-sesongen ble et oppgjør mellom Rosemeyer i sin Auto-Union, og Caracciola i sin Mercedes-Benz. Selv om Caracciola nå mente han var frisk, var ikke bilen helt på høyde med rivalen dette året. En rival som ikke kjente til begrepet redsel. «Bernd kjente ikke til frykt, og noen ganger er ikke det så bra. Vi fryktet faktisk for hans liv i hvert løp. Jeg visste vel egentlig at et langt liv aldri kom til å være aktuelt for ham. Han var nødt til å få det før eller senere…», fortalte Caracciola senere. Sesongen startet i Monaco med seier til Caracciola, og han vant senere i Tunisia. Men fra juni og utover handlet det meste om Rosemeyer. Den unge tyskeren vant Eifelrennen på Nürburgring, og ble øyeblikkelig utnevnt til SS-Obersturmführer. Rosemeyer vant også Grand Prix-løpet på Nürburgring måneden etter som nygift mann, og ble den første mann i historien som klarte en runde rundt ringen på under 10 minutter (9.56,4). Etter å ha vunnet i Pescara var Rosemeyer klar for Sveits Grand Prix.

KASTET PORSELEN MOT HVERANDRE

Der ble det en voldsom fight mot Caracciola, og Rosemeyer følte at Rudolf brukte ufine midler for å holde ham bak seg. «Racing er farlig nok, uten at man trenger å øke risikoen unødvendig», sa Bernd etter løpet. Neubauer beskrev kampen mellom de to slik: «Det var åpenbart at her handlet det om mer enn en seier. Dette var to menn som møttes til duell. Ikke med sverd eller pistoler, men med deres eget liv som innsats.»

På kvelden etter løpet (som Rosemeyer vant) møttes de to på Hotel Bellevue. Denne gang gikk Rosemeyer bort til Caracciola: «Godt gjort kjære venn, men for fremtiden bør også de bruke hodet, og ikke bare kjøre rundt på banen.» Dette ble tatt dårlig imot av Caracciola, og en voldsom krangel eskalerte med mengder av knust porselen i lokalet som resultat. Ifølge kilder vekslet ikke de to kamphanene ett eneste ord med hverandre igjen på et halvt år. Som Neubauer oppsummerte det: «De to var som dag og natt. I utseende, i vesen, temperament og også i kjørestil.» Monza Grand Prix endte med seier til Bernd, og tysklands store yndling hadde tatt hjem mesterskapet etter kun 1,5 år med bilkjøring! Det eneste plasteret på såret for Caracciola var at han igjen satte rekord under rekorduken i oktober, med 366 km/t på Autobahn.

FAGIOLI MED HAMMEREN

Med sin 650 hesters Mercedes-Benz W125 kunne Caracciola ta tittelen i 1937. Et av høydepunktene var Avus hvor Mercedes og Auto-Union stilte med ekstremt aerodynamiske karosseri. Avus hadde fått en voldsom dosering som gjorde den til verdens raskeste racerbane. Det første heatet (Avusrennen bestod av to heat, pluss en finale) ble en voldsom duell mellom Rosemeyer og Caracciola, med hastigheter opp mot 380 km/t, før Caracciola tok seieren med syv tiendeler foran Rosemeyer. Sistnevntes siste runde hadde passert med en snitthastighet på 276 km/t – den raskeste runden på en europeisk racerbane noensinne. På kvelden etter løpet tok de to kamphanene en liten prat, og ble forsont med hverandre. Det lange uvennskapet var over.

«KANSKJE JEG OGSÅ MÅ DØ»

1937 sluttet lykkelig både for Caracciola og Rosemeyer. Rudolf giftet seg med «Baby» og vant mesterskapet, mens Bernd vant det siste løpet og ble pappa til Bernd Junior i november. Attpåtil tok også Rosemeyer hjem raskeste tid under den tradisjonelle rekorduken på Autobahn i oktober, med 406 km/t. Det eneste som ikke så lyst ut var at racingsporten stadig tok mange førerliv, og faren til Rosemeyer spurte sin sønn om han kunne slutte med racing: «Kanskje jeg også må dø, men du må forstå at uten en racerbil, så er det uansett slutt på livet for meg…», var Bernd sitt svar.

REKORDJAKT PÅ AUTOBAHN

Noen dager utpå nyåret 1938 fikk Bernd en telefon. Mercedes var i gang med å forberede et nytt uventet rekordforsøk. De ville ta tilbake rekorden som Bernd hadde satt på Autobahn under rekorduken i oktober. Rosemeyer tok utfordringen. Dermed var både Caracciola og Rosemeyer på plass om morgenen 28.januar 1938 ved Autobahn A5 mellom Frankfurt og Darmstadt. Klokken ti over åtte om morgenen ga Rudolf et kyss til «Baby», før han steg inn i sin aerodynamiske Grand Prix-racer. En halvtime senere returnerte ringreven med en ny verdensrekord på 432 km/t i gjennomsnitt på The flying mile. Rudolf steg ut av bilen, og ble møtt av Rosemeyer: «Flott kjøring Rudi! Jeg ville bare gratulere. Men nå er det min tur!» «Du Bernd, hvis jeg var deg, ville jeg ha ventet til i morgen. Det er en sterk sidevind der ute.» «Hva så? Ingenting kan skje med meg.

STERKE KASTEVINDER

Noen timer senere var Auto-Union-teamet klart, men mange rapporterte nå om sterke kastevinder, og mente Bernd måtte vente til neste dag. Like før klokken 12.00 la Rosemeyer av gårde på sitt rekordforsøk. I en fart beregnet til å ha vært godt over 400 km/t (kanskje helt opp i 450 km/t), ble Rosemeyers bil truffet av en voldsom kastevind. Bilen ble feid av veien, og vrakdeler lå spredd over flere hundre meter. Rosemeyer var død.

CARACCIOLAS HEMMELIGHET I REGNET

Dermed gikk 1938-sesongen uten Caracciolas store rival. Rudolf vant Sveits Grand Prix og Coppa Acerbo i sin overlegne MercedesBenz W154, og tok stødige poeng for et tredje og siste Europa-mesterskap. Caracciola stilte også til start i 1939-sesongen (hvor han tok sin sjette seier i Tyskland GP, i regnvær), men han mente Mercedes favoriserte teamkollega Hermann Lang. Den 1.september 1939, ble imidlertid alt dette uvesentlig, da Tyskland invaderte Polen.

HATET HJELM, MEN DET REDDET LIVET

Under krigen bodde Caracciola og «Baby» i sin flotte villa i Sveits, og holdt seg langt unna Nazi-styret i hjemlandet. Under trening til Indianapolis 500 i 1946, krasjet Caracciola og fikk et brudd på hodeskallen medførte månedsvis med behandling (en obligatorisk hjelm reddet livet hans). Seks år senere gjorde han comeback i Mille Miglia og tok en fjerdeplass. Men under trening til et løp i Sveits i 1952 i en Mercedes 300 SL gikk det galt igjen. Bremsefeil gjorde at bilen kom ut av kontroll, og et nytt voldsomt krasj fulgte. Nå gikk det mest utover hans friske bein, hvor både kneskål og hofta ble knust. Han tilbrakte to år i rullestol, og ble to ganger operert. Racerførerkarrieren var over, og Caracciola tilbrakte resten av 50-tallet som representant for Mercedes-Benz. Han døde av naturlige årsaker i 1959, etter store plager med hans første ødelagte ben (som tilslutt angrep beinmargen), og tilslutt en leversykdom.