Vanligvis forholder vi oss til motorsportgrener som rally, racing og rallycross, men det finnes huagevis av grener som både er mindre og særere enn disse velkjente sportene. Noen er mer spektakulære enn andre, men alle har sin egen sjarm på én eller annen måte. Vi har tatt en nærmere titt på det vi mener er blant verdens aller mest spesielle motorsporter. Her finner vi alt fra sump-racing med spesialbygde biler til den mer hjemlige grenen traktorcross. Flere av de mest spesielle grenene har sitt utspring i arbeidsfolk som fant ut at de kunne kjøre om kapp med redskapene sine – litt som all annen motorsport, med andre ord. Takket være amerikanernes sterke forhold til motoriserte kjøretøy og oppfinnsomhet har det oppstått flere grener som er mer eller mindre begrenset til enkelte regioner i landet på andre siden av atlanteren. At de har noen hundre millioner mennesker å ta av gjør også at man kan få et imponerende stort miljø selv rundt de særeste ting.
SUMP-RACING
Én av disse grenene er såkalt swamp buggy racing. Dette er en sport som hovedsaklig bedrives i statene Florida, Louisiana og Georgia på USAs sørøst-kyst. Her er sumpene mange og store, og i enkelte områder er det kun alligatorer, fisk og fugler som lever. Da er det vel få ting som passer bedre enn å kjøre om kapp med store, spesialbygde maskiner. Sporten hadde sin spede begynnelse på 40-tallet, og bilene var den gang maskiner som ble brukt til jakt dypt inne i Everglades. Etterhvert fant flere av disse jegerne sammen for dele tips og triks til byggingen av bilene, og da var ikke veien til kappkjøring spesielt lang. Til å begynne med var det kun heder og ære som sto på spill, men etterhvert begynte jegerne å kjøre om premier som ble donert av lokale jaktsjapper – som regel et skinnende, nytt gæver. Det tok ikke mange år før hundrevis av skuelystne fant veien til Naples for å overvære begivenhetene, og i 1949 ble det første offisielle løpet holdt.
Til å begynne med ble det kjørt med maskiner som hadde påmontert store ballonglignende hjul. Dette ble gjort for å sikre flyteevnen disse kreasjonene trengte for å kunne brukes som jaktplattformer. I dag er det imidlertid rendyrkede løpsmaskiner som brukes – hvorvidt de kan kalles biler eller ikke er litt usikkert. De lange, pontongformede skrogene holdes oppe av fire uproposjonalt høye og smale hjul. Bakhjulene er bredere enn forhjulene og har påmontert skovler for å sikre fremdriften i den ekstremt våte sumpen. Når bilene har fått opp farten fungerer forhjulene mer som ror enn hjul i den tradisjonelle forstanden. Hvert år kjøres det tre mesterskap i Naples, og det begynner på tradisjonelt amerikansk vis med en parade gjennom byen. Mesterskapene går av stabelen i begynnelsen av november, slutten av januar og midten av mars hvert år, og det vil sannsynligvis være verdt å ta turen hvis du er i området. Du blir garantert ikke alene. Stadionanlegget som er bygget rundt sumpen har plass til mer enn 8000 tilskuere!
KARNEVAL PÅ HJUL
24 Hours of Lemons er ikke så veldig spesielt rent teknisk. En langløpsserie på diverse baner i USA hvor vinneren er den som kjører flest runder er den enkleste beskrivelsen – men samtidig en beskrivelse som utelater hele poenget med serien. Det hele ble startet av en kameratgjeng som ikke hadde råd til å stille opp i en av de eksisterende seriene. Dermed ble de enige om å kjøpe seg hver sin bil til maksimalt 500 dollar (rundt 4000 kroner med dagens kurs), og en ny racingserie hadde dermed sett dagens lys. Siden den gang har programmet stadig blitt utvidet, og i år kjøres det 19 løp over hele USA samt ett i Australia.
Navnet 24 Hours of Lemons er et ordspill på det legendariske løpet og et amerikansk uttrykk for drittbil. Og drittbiler er det definitivt mer enn nok av. Spennet i biler er enormt, og takket være budsjettbegrensningene dukker mange team opp med ekstremt kreative løsninger. Fraværet av regelverk når det gjelder motorisering sørger også for at spennet i biler blir enormt. Da vi besøkte ett av løpene for noen år siden kunne man se alt fra en Lancia Scorpion/Toyota MR2-hybrid til Volvo 240-er og en DeLorean-replika. Til tross for de stramme budsjettene og de som regel dårlige utgangspunktene er sikkerheten godt ivaretatt. Alt av sikkerhetsutstyr som bur, bremser, stoler og seler er untatt fra budsjettet, og det er naturligvis teknisk kontroll på linje med det man finner i andre serier.
Målet er som nevnt å kjøre flest mulig runder i løpet av 24 timer, men det er imidlertid en annen premie som henger enda høyere i Lemons-serien – nemlig den såkalte Index of Effluency. Denne premien deles ut til en bil som man i utgangspunktet ikke skulle tro klarte å komme seg rundt banen, men som likevel gjennomfører et respektabelt antall runder. Som regel er det to typer biler som får denne premien: De som er ekstremt dårlige fra fabrikken og som i tillegg har fått hard medfart gjennom livet, og de bilene som er ombygd på en måte som gjør dem veldig upålitelige. Kort sagt er Lemons en racing-serie som på ingen måte tar seg selv alvorlig. Mottoet deres er tross alt “Where halloween meets gasoline”.
LØST DRAGRACE
Dragracing har vært en viktig del av bilkultur siden den andre bilen ble laget. På den tiden var kanskje dragracing på løst underlag relativt vanlig, men i dag foregår mesteparten av slik aktivitet på asfalt og betong. Det er imidlertid ikke alle som har fått med seg dette, og i USA finnes det et miljø som kjører dragracing på løs sand. Og siden bilene har utviklet seg ganske mye de siste 100 årene, er det et spektakulært syn når tusenvis av hester skyter fart over sanden. Akkurat når og hvor organisert dragracing på sand oppsto er litt usikkert, men i dag er det dedikerte baner flere steder i USA. West Michigan Sand Dragway, som åpnet i 1983, regnes visstnok som én av de viktigste arenaene for sporten. Banene er mye kortere enn den velkjente kvartmila man som regel kjører i vanlig dragracing. Distansen som kjøres på sand er ikke mer enn 300 fot – eller i overkant av 90 meter, så det gjelder å få en god start.
Både motorsykler, funnycars, ATV-er og Top Fuel-dragstere brukes i løpene, og de raskeste klassene bruker ikke mer enn 2 sekunder fra start til mål. Noen av kjøretøyene som brukes er i praksis de samme som på asfaltbanene, men med andre hjul. Bakhjulene har store skovler som graver seg ned i sanden, mens forhjulene er bredere og mer ballong-aktige enn i tradisjonell dragracing for å hindre at bilene synker ned i sanden. Ellers er reglene forøvrig i bunn og grunn de samme som man er vant til fra asfaltbanene.
VÅGALE VANNLEKER
Jetsprint, eller sprint boat racing, har sin opprinnelse på New Zealand (hvor vannjet-teknologien i sin tid ble oppfunnet). Landets elvedeltaer med grunt vann og trange svinger var et ideelt miljø for vannjetbåter som ikke risikerte propellene. Det skulle imidlertid ta mer enn 20 år fra oppfinnelsen av vannjeten til jetsprint som organisert sport så dagens lys. I 1981 ble den første offisielle konkurransen holdt på øyene i sør, og noen år etter fant sporten også veien til Australia. Her ble den videreutviklet til å kjøres på menneskebygde baner, og det er nå normen. Banene er trange, korte og ekstremt tekniske, og det skjer at båtene bommer på én av svingene. Derfor er det påmontert veltebøyler på de små båtene.
Etterhvert har sporten også fått en tilhengerskare i USA, og det kjøres i dag verdensmesterskap i sporten – sanksjonert av det internasjonale vannsportforbundet. Båtene det kjøres med er relativt små (rundt fire meter), men det samme kan defintivt ikke sies om motoriseringen. Australia er, om mulig, enda mer glad i store V8-ere enn amerikanerne, og det merkes på båtene som kjøres. De er delt inn i to klasser, hvor den minste har motorer som yter rundt 650 hester mens toppklassen dytter ut godt over 1000 hester. Farten og svingegenskapene til disse båtene er utenfor enhver fatteevne for de av oss som er vokst opp med relativt slappe joller på havet. For å få et skikkelig inntrykk av denne sporten er det utvilsomt nødvendig å søke frem en video eller to på YouTube.
BRATT OG GLATT
Til tross for at Norge har noen av verdens beste førere i denne sporten, er den lite kjent – både her til lands og ellers. Som så mye annet, startet den med én ting, og utviklet seg siden til en konkurranse. For Formula Offroads del startet det hele på Island, og med redningstjenesten på sagaøya. De kjørte oppvisninger for å skaffe etterlengtede penger til operasjonene, men etterhvert ble kjøringen viktigere enn pengeinnsamlingen – og vips, så var en ny motorsport født. Nåtidens versjon går ut på presisjonskjøring i forhåndsdefinerte baner, og inneholder både kjøring opp og ned stupbratte bakker og heftige hopp. Det aller mest spektakulære er kanskje likevel når det går galt. Å se hvordan en bil blir kastet rundt ned et 40 meter høyt grustak, med hjulene bare unntaksvis i bakken, er rimelig sprøtt.
Bilene som blir brukt i Formula Offroad deles inn i to klasser: Modified og unlimited. Bilene i den førstnevnte klassen må – til en viss grad – ligne en serieprodusert bil. De kan heller ikke bruke dekk med påvulkede skovler, men er begrenset til mindre padler. I unlimited-klassen er det få tekniske begrensninger. Bilene bruker dragracingdekk med påvulkede skovler (som har navnet «øysur»), og enkelte av bilene leverer opp mot 1000 hester. I årets sesong var det norske Martin Michaelsen som stakk av med seieren i NEZ-mesterskapet, mens islendingen Snorri Þór Árnason tok andreplassen foran Arne Johannesen.
