Mer enn noen andre var dette utøvere som dominerte sine epoker. Leif «Basse» Hveem var den suverene på to hjul i etterkrigsårene og på 50-tallet. Trond Schea var nesten uslåelig nasjonalt på 60-tallet og inn på 70-tallet. Martin Schanche var den første som virkelig satte Norge på det internasjonale bilsportkartet med sine triumfer i Rallycross-EM.
«Basse» Hveem fikk en spesiell start på sin motorsykkel-karriere, da han vant sitt første NM-gull i Speedway i 1940. Så ble altså karrieren satt på vent i fem år på grunn av andre verdenskrig, men han glemte ikke sine kunster på to hjul for det. Allerede høsten 1945 var han i gang igjen med en suveren oppvisning i et hastighetsløp på Bislett Stadion, og i 1946 ble han omtalt som Skandinavias beste utøver på to hjul. Under Nordisk Mesterskap i langbane på Bjerke den høsten tok han individuelt gull og var ankermann på det norske laget som også sikret seg den nordisk gull.
17 NM-GULL
«Basse» Hveem dominerte norsk og nordisk motorsykkelsport helt fram til 1957. Han vant 17 NM-gull, 11 nordiske mesterskap individuelt og 11 for lag. Han ble i 1947 tildelt Morgenbladets gullmedalje, den høyeste utmerkelsen for en norsk idrettsutøver på den tiden. I 1952 ble «Basse» Hveem den første kjøreren fra et ikke engelsk-talende land som kvalifiserte seg til VM-finale i speedway. Kronåret ble imidlertid 1957 da han toppet alle tidligere rekorder med å vinne NM, Nordisk Mesterskap og Europamesterskapet i langbane. Etter disse triumfene trappet Hveem ned på kjøringen, selv om han i sine siste år også rakk å markere seg som en dyktig bilfører, blant annet med deltakelse i Rallye Monte Carlo.
MULTIKUNSTNEREN SCHEA
Trond Schea var føreren som behersket alle underlag, enten det var isbane, grusbane, asfalt eller rallyvei. Han var ansatt hos Ford og overrasket alle da han i 1963 sikret totalseieren i Sørlandsrallyet med en Cortina GT, egentlig som et ganske ubeskrevet blad til tross for noen seire i småløp på Østlandet. Fords racingavdeling i England fikk også øynene opp for nordmannenmed den rå kjørestilen, og øynene ble enda større da Schea i 1965 stilte opp i RAC Rally med en Lotus Cortina og gikk rett til tet i det som var et av verdens mest tradisjonsrike og hardeste rallyer. Det kunne blitt tidenes bilsportsensasjon, men noe senere i løpet ble det en avkjøring og crashlanding i en bekk og dermed brutt løp.
Schea var som nevnt en multikunstner bak rattet og som Fords prioriterte fører i Norge kjørte og vant han en mengde løp. Han kjørte ofte tre forskjellige Fordmodeller i tre ulike klasser i samme løp, og ble kanskje aller best kjent for sin herjing med den ikoniske Mustangen som stort sett alltid lå på tvers i svingene. Schea fikk sin karriere amputert av rallystoppen, da Ford i 1973 avsluttet sitt omfattende engasjement i norsk bilsport. Men han fortsatte å kjøre mange år etter det, og motet sviktet aldri. I 1989 i en alder av 59 år, med startnummer én som veteran, klarte han å rulle brutalt i Østfoldrally med Ingar Engan som kartleser i en NSU. Bilen tilhørte egentlig Engan, og Schea måtte kjøpe NSU-vraket på rot etter rullingen, som i følge bileier Engan var noe av det verste både han og Schea hadde opplevd i sine karrierer.
MR. RALLYCROSS
Hva Martin Schanche har betydd for norsk bilsport og utviklingen med norske førere spesielt i internasjonal sammenheng, kan egentlig ikke beskrives med noen få linjer. Schanche var den første norske føreren som virkelig satte Norge på det internasjonale bilsportkartet, og han viste således vei for de mange som har kommet etter ham og faktisk gjort Norge til noe av en stormakt i internasjonal bilsport på 2000-tallet.
Schanche tok sitt første EM-gull i rallycross i 1978 etter en uhyre dramatisk finale på Esteringbanen i Tyskland, der han måtte lappe sammen girkassa med biter av en colaboks, araldit og tyggegummi for å klare å fullføre løpet og hente hjem tittelen. Etter det ble det ytterligere fem EM-gull og Schanche er den dag i dag selveste Mr. Rallycross, selv om Kenneth Hansen fra Sverige har vunnet EM flere ganger.
Schanche var utøveren som alltid gikk sine egne veier og nærmest revolusjonerte sporten og styrte den tekniske utviklingen med turbomotorer og egenkonstruerte girkasser med firehjulsdrift. Da flere førere kom med Audi Quattro i 1982 ville ikke Schanche gå den samme veien og bare kjøpe en bil «på hylla». Han konstruerte isteden sin egen revolusjonerende transmisjon, det såkalte Xtrac-systemet, sammen med engelskmannen Mike Endean, og kom tilbake med en firehjulsdrevet Escort MK3 i 1984 og knuste alle Quattro-førerne. Schanche drev også sitt eget team i VM for Sportsvogner med en Argo JM19 C2-racer på 80-tallet, parallelt med rallycrosskjøringen. I 1988 ble han den eneste norske fører som har deltatt i og fullført 24-timers løpet på Le Mans.
