I tillegg slet Norsk Motor Klubb med svak økonomi, og man var tvunget til å drive kommersielle aktiviteter som utleie av campingplasser for å holde hjulene sånn noenlunde i gang. Klubben fungerte som en slags brukerinteresseorganisasjon for bilfolk generelt. De som jobbet innen sporten hadde begrensede ressurser, og vilkårene var mye dårligere enn de som drev idrett innenfor vanlige idrettsgrener. Det var mangel på det meste, men særlig mangel på baner var krevende. Den eneste muligheten var å satse på velvilje fra andre idretter for å få tilgang til anlegg for å utøve motorsporten.

FRIIDRETTS- OG TRAVBANER

Storhetstiden etter krigen var forbi, hvor speedwaysporten sto sterkt og tusenvis av mennesker fulgte speedway og langbanestevnene, dette var blitt historie. Friidrettsbaner midt i byene var ikke lenger et alternativ ettersom reaksjoner på støy ble en utfordring, samtidig som både motorsykler og biler ble langt kraftigere og baneslitasjen en utfordring. Dette gjorde at travbanene ikke lenger var tilgjengelige og utviklingen ble forsterket etter som travsporten ble stadig mer populær og kravene til banelegemet stadig mer krevende. I tillegg var både idrettsarenaene og travbanene utfordrende i forhold til sikkerhet. Også kravene til organisering og gjennomføring av alt fra klubbdrift til løpsgjennomføring var voksende. NMK med bilsport på programmet og som samtidig hadde eneansvaret for motorsykkelsporten, var kommet til et veiskille.

SØKTE MOT NIF

De ansvarlige for klubben hadde tidlig begynt å snakke om en mulighet for en tilslutning til Norges Idrettsforbund (NIF). Skulle sporten utvikle seg var det en nødvendighet. Men dette var dristige tanker og det tok mange år fra disse spørsmålene ble reist til det ble en realitet. Fra Motorsportshåndboken for 1972 kan vi lese at den daværende presidenten, Leiv Samsing, skrev at kontakten med NIF var gjenopptatt og at det hadde vært møter og korrespondanser omkring en eventuell opptakelse og omkring banespørsmål.

Det var krevende, selv med denne tilnærmingen til idretten som bakteppe, å få tilgang til områder og baner som idretten hadde. Var man motorsykkelutøver og kalte seg idrettsutøver ble man ikke tatt på alvor, og et skjevt smil var ofte reaksjonen man fikk. Tilskuddsordninger som idretten hadde, kom man heller ikke inn på. Motorungdommen hadde ikke et sted å være for å kunne utøve sin sport og ble på den måten diskriminert i forhold til annen idrettsungdom. De unge som sverget til motorsporten var overlatt til seg selv og drev sin sport som best de kunne der hvor de fikk slippe til.

SVENSKE FORBILDER

Vår nærmeste nabo i øst, Sverige, ble et forbilde. Der var motorsykkelutøverne en del av idretten og med det en god organisasjon til å ivareta idrettens og utøvernes interesser. God kontakt med svenskene ga mange verdifulle impulser i forarbeidet til det som nå var blitt hovedoppgaven for NMK, å bli tatt opp i Norges Idrettsforbund. Veien frem til et opptak ble lang, tung og krevende med omfattende forberedelser og mange møter.

President og visepresident på denne tiden, Tore Svensrud og Tore Kittilsen, møtte velvillighet fra idrettspresidenten Ole Jacob Bangstad. Han ble en døråpner i det året svært mye forandret seg for motorsporten i Norge. Idrettstinget i 1976 ble holdt i Tønsberg og et forslag om opptagelse av motorsporten i idretten var til behandling. Det var stor usikkerhet på forhånd om utfallet av avstemningen og det var en svært nervøs spenning hos de to NMK representantene Svensrud og Kittilsen, som var tilstede. Nervøsiteten ble avløst av store smil og lettet stemning, når idretts­Norge sa et klart og utvetydig ja til motorfolket som en del av idretten. Fra denne dagen endret det meste seg for NMK, ikke minst organisasjon og regler var mangelvare og kom nå etter hvert på plass. Et eksempel på viktige regler som manglet, men som idretten hadde, var skillet mellom amatør og proff.

MÅTTE GJØRE TILPASNINGER

Vedtaket i Tønsberg innebar en intensiv periode for å gjøre motorsportorganisasjonen tilpasset de krav idretten hadde. Det viktigste her var at det ble nødvendig å overføre ansvaret for motorsykkelidretten til Norges Motorsykkelforbund, som ble dannet 1. januar 1977. Da var hele organiseringen av den nye idretten overført fra Norsk Motor Klubb inkludert de internasjonale lisensrettighetene fra FIM, og det ansvaret for motorsykkelsporten NMK hadde hatt siden 1916 var nå historie. Med opprettelsen av Motorsykkelforbundet ga det alle NMK­medlemmer økt selvfølelse, de ble akseptert som idrettsfolk.

NMK tok ansvar for det nye Motorsykkelforbundet. Hovedstyret laget en tilpasset organisasjonsplan, generalsekretær og utdanningskonsulent ble ansatt, og motorsykkelsporten var nå blitt idrett og organisert på samme måten som idretten for øvrig. Alle NMK­klubbene måtte tilpasse sine lover til idrettens normer, og ble dermed opptatt i Idrettsforbundet som idrettslag. Dette var et viktig skritt til å rendyrke NMK med «datteren»