SABOTASJE & SKJELLSORD

ALAN JONES    VS   CARLOS REUTEMANN 

Alan Jones var den erketypiske australier. Tøff, selvsikker, og en mann som ikke tok imot dritt fra noen. Han tok sin første Formel 1-seier i 1977, og siste halvdel av 1979-sesongen var han mannen å slå i sin Williams. Men en svak første halvdel av sesongen gjorde at VM-tittelen forble utenfor rekkevidde. Til sesongen 1980 satte imidlertid teamsjef Frank Williams alle kluter til for å ta VM-tittelen. Ut gikk Clay Regazzoni, en fører som gikk overens med alle, og inn kom Carlos Reutemann. Argentineren hadde tatt pole position i sitt første Formel 1-løp i 1972, og var regnet
som en av de aller beste førerne når han var i toppform. Noe han beviste ettertrykkelig i 1978-sesongen. Da vant han fire løp for Ferrari i en sesong hvor Lotus var suverent best, mens teamkamerat Gilles Villeneuve bare vant ett løp. Men han hadde også sine dårlige dager, hvor hans psyke kunne gjøre ham usikker og nervøs.

DET FØRSTE ÅRET GIKK BRA

Alan Jones likte dårlig nyheten om at Reutemann skulle erstatte Regazzoni. – Clay var fornøyd med å være andrefører, og han var morsom. Jeg likte ham ordentlig godt. Hvis du har et bra bilde på TVen din, hvorfor skal du begynne å fikle med antennen?, skal australieren ha sagt. 1980-sesongen gikk imidlertid bra. Mest fordi Jones var såpass mye bedre, slik at sesongen utviklet seg til en kamp mellom australieren og Nelson Piquet i sin Brabham. De to tålte ikke trynet på hverandre, og til slutt kunne Jones ta en velfortjent VM-tittel. Foran 1981-sesongen regnet Jones med at det ville bli mer av det samme, at Piquet var den store trusselen. Men der tok han feil.

REUTEMANN OMBESTEMTE SEG

Reutemann vant det første løpet i Sør-Afrika (det ble senere fjernet fra det offisielle mesterskapet, grunnet en FISA-FOCA konflikt), mens Jones vant det neste løpet i Long Beach. I det tredje løpet, et regnfylt Brasil GP dominerte de to Williams-bilene, med Carlos i front foran Jones. Ifølge kontrakten skulle han ha sluppet Alan forbi, men ombestemte seg. Jones nektet å gå på podiet som andremann, og var rasende. Dermed var den store duellen i gang. Resten av sesongen kjørte de to for seg selv, og ikke for teamet, med Piquet i Brabham som den store jokeren. Nelson vant de to neste løpene, før Reutemann vant i Belgia. I de neste løpene plukket han godt med poeng, og etter England GP ledet Carlos VM med solide 17 poeng. Men så begynte ting å gå galt for argentineren, og poengfangsten ble mager.

SKJEBNELØPET

Før det siste løpet i Las Vegas, kunne tre menn bli verdensmester: Reutemann som hadde ett poengs forsprang til Piquet, samt Jaques Laffite (sistnevnte med en svak matematisk mulighet). Jones hadde hatt litt for mange tekniske problemer, og var ute av gamet om sammenlagt-tittelen. Han slet også med hva som var verst. At VM-tittelen gikk til Reutemann eller til Piquet. Da han ble spurt om han ville hjelpe lagkameraten sa Jones: «Selvsagt. Jeg kom
mer til å hjelpe ham akkurat like mye som han hjalp meg i fjor.» Enda mer direkte ble Jones da han fikk spørsmålet om hvem han ønsket skulle ta gullet, Reutemann eller Piquet: «Hvem som helst, bare ikke en av dem. Jeg kunne ikke bry meg mindre.» Reutemann satte en sensasjonell kvalifiseringsrunde og tok pole position. Med ett poengs forsprang til Piquet, lå alt til rette for at argentineren skulle ta sitt første VM-gull. Men da løpet startet, begynte en av historiens merkeligste kjøreoppvisninger. For Reutemann kollapset fullstendig.

Teamkamerat Jones dundret av gårde til en lett seier, mens Reutemann bare falt akterut. Allerede i første sving var han nummer fire, og selv da Piquet dukket opp i speilene senere i løpet gjorde han ingen verdens ting for å forsvare plassen. Nelson tok femteplassen, som da ga to poeng, akkurat nok til å ta VM-tittelen med et poeng foran Carlos som havnet på syvende plass og utenfor poeng. Ingen skjønte stort, for Reutemanns bil hadde ingen problemer. Til dags dato vet ingen hva som egentlig foregikk oppe i argentinerens hode. Jones var imidlertid strålende fornøyd med seieren, og hadde ingen trøstende ord til Reutemann. Ei heller noen varme ord til den nye verdensmesteren Piquet, som var så utmattet at han kastet opp.

IKKE LETT MED FALKLANDS-KRIGEN

Til sesongen 1982 la Jones opp, så sent at Williams ikke rakk å finne en toppfører til å erstatte ham. Så de tok Keke Rosberg. Reutemann la opp etter Las Vegas, men ombestemte seg. Han tok en brilliant andreplass i SørAfrika, før han etter en ordinær oppvisning i Brasil tok sin hjelm og gikk.
Å være argentinsk fører i et engelsk team under Falklands-krigen var ikke lett. Dermed var både Jones og Reutemann borte fra Williams, og i stedet tok Rosberg en særdeles overraskende (og heldig) VM-tittel i 1982. For Williams ble det noen fine år med Rosberg, som ikke hadde noen problemer med sine teamkamerater, og snart var den betente 1981-sesongen historie. Men i 1986 kom Nelson Piquet inn som erstatter for Rosberg, med Nigel Mansell som sin lagkamerat. Det skulle bli verre enn Jones-Reutemann noensinne hadde vært. Mye verre…

 

MICHAEL SCHUMACHER VS JAQUES VILLENEUVE

T yske Michael Schumacher slo ned som en bombe da han debuterte i Formel 1-sirkuset under Belgia GP 1991. Da Senna døde i 1994 sto tronen ledig, og Schumacher utnyttet dette til det fulle. Hans førertalent var udiskutabelt, men ute på banen kunne han ty til stygge manøvrer. Noe han gjorde da han kjørte Damon Hill av banen i det siste løpet i 1994-sesongen, og således ble verdensmester foran engelskmannen. Også i 1995 ble Schumacher verdensmester, denne gang uten kontroverser, før han i 1996 gikk til Ferrari. Det samme året tok en ung Canadier veien over atlanteren. Jaques Villeneuve var sønn av legendariske Gilles Villeneuve, og hadde vunnet Indycarserien i 1995, samt det store prestisjeløpet i serien, Indianapolis 500.

POLE POSITION I FØRSTE LØP

Williams tok sjansen og signerte Villeneuve som lagkamerat til Damon Hill. Nå var Williams-bilen den beste i feltet, men det skapte allikevel store overskrifter når Villeneuve tok Pole Position i sitt første løp da sesongen startet i Australia. Noe lignende hadde ikke skjedd siden Carlos Reutemann gjorde det samme i 1972, og han hadde blitt en av 70-tallets største stjerner. Utover sesongen ble det klart at tittelen ville handle om en av Williams-førerne. Schumachers Ferrari var for dårlig, men på mirakuløst vis klarte tyskeren å ta tre seire i den underlegne bilen. Men Damon Hill vant åtte løp mot Villeneuve sine fire seire, og den sympatiske engelskmannen fikk sin etterlengtede tittel. Forut for 1997-sesongen kvittet Williams seg med den populære Hill, og tok sjansen på tyskeren Heinz-Harald Frentzen. Schumacher fortsatte hos Ferrari sammen med sin trofaste lakei, iren Eddie Irvine.

SCHUMACHERS SKITNE MANØVER

Det ble en forrykende sesong. Før det siste og avgjørende løpet i Spania, hadde Villeneuve vunnet syv løp mot Schumachers fire løp, og begge kunne bli verdensmester. I runde 48 ledet Schumacher med Villeneuve bak seg. I innbremsingen til en sving kastet Villeneuve seg på innsiden av tyskeren. Med bilen hans litt foran Schumacher sin, svingte plutselig tyskeren brått til høyre for å kollidere med canadieren. En stygg og grisete manøver som minnet om det Alain Prost gjorde mot Ayrton Senna under Japan GP 1989. Forskjellen var imidlertid at Schumacher måtte bryte løpet på stedet, mens Villeneuve fortsatte inn til en tredjeplass. Det gjorde Jaques til verdensmester.

Etter løpet bygget det seg opp en spenning om hva FIA ville gjøre med Schumacher. Hvilken straff ville han få? Ville han bli utestengt en hel sesong? Eller bare i noen få løp? Overraskelsen blant journalistene var enorm, da det ble opplyst at den eneste straffen tyskeren ville få var at hans poeng fra 1997-sesongen ville bli strøket (men ikke seirene). Det som derimot ingen visste da var at FIA og Ferrari hadde inngått en hemmelig avtale, som ga Ferrari teknisk veto i alle saker. Det gjorde at man tok på silkelabbene hva angikk Ferrari, og banet veien for Schumachers fem mesterskap på rad fra 2000-2004.

RETT FRA LEVRA

Da hadde for lengst Villeneuve gjort sitt på en racerbane. Hans karriere falt fort etter
VM-triumfen i 1997, og han vant aldri mer ett løp, før han kjørte sitt siste løp i 2006. Men hans hat mot Schumacher forsvant aldri, og i et åpenhjertig intervju i sin siste sesong med F1 Racing sa han hva han mente. – Michael er ingen stor mester, rett og slett fordi han har jukset for mye, og fordi han ikke er et bra menneske. Ja, Senna kjørte Prost av banen på Suzuka i 1990, men han gjorde det med integritet, og sa han ville gjøre det før løpet startet. Det er noe annet enn Michael som på latterlig vis påsto han var uskyldig i Monaco i år, da han parkerte bilen midt i banen under kvalifiseringen, sånn at ikke Alonso skulle slå tiden hans. Senna sa, ja jeg gjorde det, men jeg sa at jeg ville gjøre det. Det er helt forskjellig fra det Michael gjorde i Monaco, fra Jerez i 1997 og Adelaide i 1994, mente Villeneuve. Tiraden mot Schumacher er klar og tydelig fra den fransk-canadiske føreren.

– Senna løy ikke til fansen. Men det gjorde Michael. Og det virkelig triste er jo at de aksepterer det, de sverger på at svart er hvitt. Og Michael utnytter den lojaliteten. Men han lyver jo ikke bare til sine fans, han lyver til oss førere også. Da vi skulle diskutere det han gjorde i Monaco under førermøtet på Silverstone, så løy han til oss, og han var ikke engang skamfull over å gjøre det. Han bare så oss inn i øynene og løy. Vi visste jo alle at han gjorde det, men det var bare meg, Pedro de la Rosa og Alex Wurz som gadd å si noe. De fleste er redd for Michael, mens andre bare ville gå og se fotballkampen fra VM. Det er ganske trist egentlig, fordi Michael gjorde hva han gjorde fordi han mener han er bedre enn oss. Han mener han er større enn sporten også, men det er han ikke. Og når han legger opp, og ingen lenger husker ham, så vil det bli klart for alle å se.

Schumacher på sin side uttrykte aldri noen anger over noe av det han gjorde i Formel 1. Det nærmeste kom på en pressekonferanse for Shell i 2009, da han ble spurt om det var noe han ville gjort annerledes i sin karriere. Da svarte han: – Ja, det er noen øyeblikk som jeg ville gjort annerledes hvis jeg hadde fått sjansen, antakelig Jerez i 1997. Jeg ville hatt noen muligheter til å unngått det, og fortsatt vunnet mesterskapet. Men du lærer av dine feil, og går videre.

 

NIGEL MANSELL VS NELSON PIQUET

Brasilianeren Nelson Piquet var en slu og smart sjåfør. Han kjempet om VM-tittelen med Alan Jones i 1980, og vant sin første tittel året etter. I 1983 gjentok han bedriften for Brabham, men da bilen viste seg gradvis dårligere over de to neste sesongene, var det på tide å skifte team til 1986-sesongen. Britiske Nigel Mansell blomstret sent. Det var ingenting spesielt i hans første år for Lotus (1980-1984) som tilsa at han ville bli en megastjerne. Men et miljøskifte til Williams fikk fart på sakene og han var lynrask på slutten av 1985-sesongen, og vant sine to første seire. Det eneste skåret i gleden var at teamkamerat Keke Rosberg forlot Williams og gikk til McLaren. Særlig siden den nye teamkompisen ville bli Nelson Piquet, en mann Nigel visste han hadde dårlig kjemi med.

KRASJ FRA STARTEN

De to gikk dårlig overens fra første sekund, men var overraskende jevnbyrdige ute på banen. Piquet vant i Brasil, før det nye stjerneskuddet Senna vant i Spania, fulgt av to seire for Prost. Så kom Mansell virkelig i gang, og vant to løp på rad. Så vant Senna i Detroit, før Mansell tok to nye seire på rad. Den britiske arbeiderklassegutten var i ferd med å gi rikmannssønnen og play
boyen fra Brasil ordentlig juling. Men så våknet Nelson opp. Han vant tre av de fire neste løpene, inkludert tidenes kanskje mest spektakulære forbikjøring på Senna i Ungarn GP. Så vant imidlertid Mansell i Portugal. Da var det kun to løp igjen, og det var vidåpent mellom de to Williams-førerne samt Prost som hele tiden hadde plukket jevnt med poeng. Men Mansell ledet, og virket som han hadde det hele under kontroll før det nest siste løpet i Mexico.

Der var Nigel forsiktig med matinntaket, og spiste kun mat som var medbragt hjemmefra. Men kvelden før kvalifisering var han på en restaurant for å feire bursdagen til den legendariske kommentatoren Murray Walker, og klarte ikke å motstå fristelsen som lå der i form av en vakker biff.

NELSON STJAL ALT DOPAPIRET

Det resulterte i en mildt sagt løs mage dagen etter, noe som ikke var spesielt fordelaktig. Som den gode teamkamerat Nelson Piquet var, skyndte han seg å stjele alt toalettpapir som fantes i nærheten av Williams-området og kastet det i søpla. Mansells dårlige dag førte derfor til at han ikke ble noen trussel med tredjeplass under kvalifisering, og en femteplass i løpet. Det gjorde at både Prost og Piquet tok innpå viktige poeng før det siste løpet.
Det gikk i Adelaide, Australia, hvor Mansell tok Pole Position. Han hadde da en 6-poengs ledelse til Prost, og syv poeng til Piquet, så han stilte som favoritt. En svak start, gjorde at Mansell lenge ble liggende bak Rosberg, Senna og Piquet. Men en fjerdeplass ville holde i massevis. På runde 63 punkterte så Rosberg, før Mansell plutselig på dramatisk vis punkterte runden etter i 320 km/t ned langstrekka. Briten kontrollerte det mesterlig, men tittelhåpet var over.

I stedet ville det bli erkerival Piquet som tok gullet. Men Williams var nå nervøse. Goodyear-dekkene tålte tydeligvis ikke hardkjøret, noe punkteringene til Rosberg og Mansell hadde vist. Prost hadde vært nødt til å gå inn tidligere, og hadde derfor gode dekk. Valget ble tatt. Man turte ikke risikere at Piquet krasjet på grunn av en ny punktering, og han gikk inn i depotet. Der oppdaget man at dekkene var i god stand, men da var valget allerede tatt. Dermed kunne Alain Prost cruise inn til en heldig seier, og et enda heldigere VM-gull.

IRRITERENDE FORM FOR HUMOR

Mansell likte ikke Piquet, men innrømmet at Nelson var en rask fører i sine memoarer: «Nelson og jeg var ikke noe lykkelig forhold. Han elsker såkalte practical jokes, og har en irriterende form for humor. Han visste også å jobbe bak kulissene, for å få folk over på hans side. Da han kom til Williams i 1986 trodde han åpenbart at han ville vinne alt, men jeg tok mange seire fra ham. Nelson likte ikke at Williams opererte uten teamordrer, og påsto at de favoriserte den engelske føreren, noe som jo ikke stemte i det hele tatt.»

«Han hadde en del venner rundt seg, som ingen trenger, og som ga ham forferdelige råd. Siden han var verdens beste fører, og jeg slo ham, så måtte jo det bety at han fikk en dårligere bil fra Williams. Dessverre tror jeg han trodde på det selv også, noe som fyret oppunder situasjonen. Når det er sagt, så var Nelson en tøff konkurrent når han ønsket det. Han kunne være helt vanvittig rask på raske baner. Selv om jeg slo ham på Brands Hatch i 1986 og Silverstone i 1987, så tok han Pole Position fra meg med noen ekstremt dedikerte runder. I en straight fight, og når han la viljen til, så var han et sted mellom Prost og Senna, med Senna som den beste.»

PIQUET IKKE LENGER DEN SAMME

Sesongen etter var Williams-bilen enda mer dominerende, og tittelen sto kun mellom Mansell og Piquet. De to hadde vært relativt jevnbyrdige i 1986, men et fryktelig treningskrasj i det andre løpet i 1987 (San Marino GP) i den beryktede Tamburellosvingen, eliminerte Piquet fra løpet. Han var ikke i stand til å kjøre, og innrømmet mange år senere, at han aldri ble den samme etter dette krasjet. Han slet med dobbeltsyn, søvnløshet og hodepine, og måtte i all hemmelighet dra på sykehusbesøk annenhver uke utover sesongen. Dette gjorde at Mansell var mye raskere, noe hans åtte pole positions og seks seire det året forteller alt om. Men fire uventede tekniske feil tok fra han fire seire, og i stedet ble det Nelson med kun tre seire (men stødig poengplukking) som tok tittelen. Mansell surmulet over påståtte dårligere Honda-motorer enn Piquet, før han krasjet under trening til Japan GP og måtte stå over de to siste løpene grunnet ryggproblemer.

SKILTES SOM UVENNER

Piquet tok med seg tittelen og Hondamotorene til Lotus, mens Mansell ble igjen på Williams i 1988. Forholdet dem imellom ble dog ikke noe bedre, spesielt ikke etter et intervju som Piquet gjorde med brasilianske Playboy før 1988-sesongen skulle begynne. Der kalte han Mansell for en «dumskalle», mens han kalte Mansells kone Rosanna for «stygg». I samme intervju ble også Senna kalt «homo» og Enzo Ferrari «senil».

At Mansell ikke slo tilbake med samme mynt, tjente han godt. De neste årene gikk karrierekurvene til de to kamphanene fullstendig ulike veier. Mansell ble stjerne for Ferrari i 1989, og en legende for Williams i 1991-92, med en overlegen VM-tittel i 1992. Den ble fulgt opp av seier i Indycar-mesterskapet i 1993, før han la opp i 1995.

Piquet på sin side hadde noen vanskelige år. Lyspunktet kom for Benetton i 1990-1991 da han tok tre seire. Den siste kom i Canada GP, og gjorde at Piquet boblet over av latter da han krysset mållinjen. Han lå nemlig som nummer to da den siste runden startet, langt bak Mansell i sin overlegne Williams. Noen svinger før målgang bestemte Nigel seg for å vinke til fansen, og slo ned tempoet kraftig. Det gjorde at bilen gikk i nødmodus og stanset. En overrasket Piquet gliste bredt idet han passerte sin gamle rival, og tok sin aller siste seier i Formel 1, i det som ble hans siste sesong. I et intervju i 2012 sa Piquet at han burde ha vunnet tittelen i 1986, og at Mansell burde ha vunnet den i 1987. Han innrømmet at han etter krasjet i San Marino ikke lenger var den samme, og at han deretter alltid kjørte for trygge poeng, og for pengene. Hvem kan vel klandre ham for det?