De 10 største rivaliseringene i Grand Prix-historien

NIGEL MANSELL   VS   ALAIN PROST

Som de fleste motorsports-interesserte vet, så gikk ikke forholdet mellom Ayrton og Alain Prost i McLaren fra 1988-89, særlig bra. Det endte med at Prost kjørte Senna av banen under Suzuka GP i 1989 for å bli verdensmester, og Prost forlot så teamet for å dra til Ferrari. Der ville hans teamkamerat bli britiske Nigel Mansell. Mansell var først positiv. Ute på banen hadde briten hatt mange tøffe dueller mot Senna, og dermed hadde han en viss sympati for franskmannens posisjon. Men det var en viktig forskjell mellom de to. Prost var mannen som kunne trekke i de riktige tråder, og hadde dype politiske kontakter med kreftene som regjerte i Formel 1. Mansell på sin side var bare glad i å kjøre bil, og var ingen nettverksbygger av noe slag. Som Mansell selv sier det i sin selvbiografi: – Jeg ante ingenting om det da, men livet mitt hos Ferrari begynte å gå galt den dagen Prost skrev under for teamet, like før Italia GP i 1989. Jeg hadde aldri hatt et problem med ham, men jeg hadde jo heller aldri vært i samme team som ham, så jeg visste ikke hvordan han opererte.

– Prost er litt som en skjære. Han bruker sin innflytelse til å stjele de beste plassene. Etter 1989-sesongen var Ferrari blitt mitt team, og jeg gledet meg til å prøve meg på VM-tittelen. Men så kom Prost og prøvde å utmanøvrere meg politisk. Han gikk hele tiden bak ryggen min, og prøvde å få alle managere og ledere fra Ferrari og FIAT på sin side. Han pushet hele tiden på dem, om at de ikke kunne satse på oss begge, men at de måtte legge alle ressurser mot ham. Når vi kom til Canada GP, hadde han lyktes, og hele teamet var fokusert på ham. Jeg måtte motvillig innrømme at Prost ikke var den mannen jeg hadde trodd. Ute på banen med like forutsetninger var det sjelden at han kunne slå meg. Det er derfor han ikke ønsket å konkurrere med meg på like vilkår. Å komme i en posisjon hvor han ikke trenger å konkurrere på like vilkår, er en av hans styrker. I mine tidlige år gikk vi greit sammen, men så snart jeg begynte å slå ham, så ønsket han ingenting med meg å gjøre, erindrer Mansell

Cesare Fiorio var team-sjef for Ferrari i 1990, og han støtter Mansells ord: – Prost prøvde å gjøre Mansell nervøs. Han visste at Nigel var veldig rask, og ønsket ikke at han skulle kjøre opp til 100 prosent av sitt potensial. Så han prøvde alltid å gjøre ting, som gjorde Mansell urolig. Det var tøft for Nigel. Han var ingen komplisert mann, og i sitt sinn trodde han nok at han og Prost kunne samarbeide som et team, for å få ut det beste av bilen. For deretter at den beste mannen ville vinne ute på banen. Men Prost jobbet ikke på den måten, mener den tidligere Ferrari-sjefen.

Prost lyktes i alle fall med å få teamet bak seg, og da man kom til det nest siste løpet i sesongen, sto kampen mellom Prost i sin Ferrari og Senna i sin McLaren. Men denne gangen var scenarioet motsatt av året før. Hvis Prost måtte bryte, var Senna verdensmester. Etter å ha tatt Pole Position, ble Senna flyttet til den «skitne» delen av banen, mens nummer to, Prost fikk starte på den rene asfalten. Senna sa tydelig fra hva som kunne hende i den første svingen, og han gjorde som han sa. Prost tok teten, men Senna kjørte rett i ham. Brasilianeren hadde fått sin hevn for 1989, mens Mansell nok frydet seg innvendig. Året etter dro Nigel til Williams, hvor han ble den som konkurrerte mot Senna i sin McLaren om tittelen, mens Ferrari i 1991 ikke lenger var konkurransedyktig. Etter å ha kalt Ferrarien sin for en lastebil, fikk Prost sparken før det siste løpet i Australia. What a difference a year makes…

 

DIDIER PIRONI VS AGILLES VILLENEUVE

Gilles Villeneuve vakte oppsikt fra første stund da han ankom Formel 1-sirkuset (debuterte i England GP 1977), med en mildt sagt ekstrem kjørestil. Ingen kjørte en bil så hardt som han, ingen tok så store sjanser som ham. Etter en skuffende 1980-sesong var han klar for en ny sesong med Ferrari (som han hadde kjørt for siden 1978), med en ny lagkamerat: Didier Pironi fra Frankrike. Pironi hadde debutert i Formel 1 i 1978, det samme året som han helt utslitt vant Le Mans for Renault. Renault Alpine A442B var en lynrask maskin, men med det aerodynamiske taket på ble det glohett på innsiden. De andre i teamet kjørte uten tak, men Pironi og partner Jaussaud kjørte med taket. Det resulterte i at Pironi måtte få hjertemassasje etter løpet, og han var så dehydrert og utslitt at han ikke kunne være med på seierspallen etterpå.

I Formel 1 gikk det stadig bedre, og han var en av de store stjernene i 1980-sesongen, med flere fantastiske oppvisninger i sin Ligier, inkludert en seier i Belgia GP. Da 1981-sesongen startet var det ingen problemer i kjemien mellom Villeneuve og Pironi, og det ble det heller ikke i løpet av sesongen. Villeneuve var hakket raskere, og vant også to løp, mens Pironi leverte en del stødige løp. Da 1982-sesongen begynte var det ingen tvil om at Villeneuve var den store stjernen. Ferraris bil var nå også mye bedre, slik at de for første gang siden 1979 kunne være med å kjempe om VM-tittelen. Etter tre kjørte løp var det klart for San Marino Grand Prix. Grunnet en konflikt mellom FISA og FOCA boikottet de FOCAvennlige teamene som McLaren, Williams og Lotus løpet, slik at det bare ble en kamp mellom de to Renaultene og de to Ferrariene. Men da både Prost og Arnoux måtte bryte et stykke ut i løpet, lå de to Ferrariene trygt i front uten noen reell konkurranse, med Gilles først og Didier hakk i hæl. Teamet hang derfor ut et skilt med «Slow», en vanlig praksis i motorsport for å fortelle førerne at man kan roe ned, og sikre en 1-2 plassering for teamet.

Men så begynte kontroversene. Didier kjørte forbi Gilles. Gilles ble overrasket, ville franskmannen lage litt show for publikum? Han kjørte forbi Didier igjen. Dette pågikk et par ganger, før Gilles var i front for de siste rundene. Han var sikker på at Didier ville ligge rolig bak ham inn til mål, men den gang ei. På den siste runden kom plutselig Pironi med en overraskende forbikjøring, og holdt ledelsen til mål. Villeneuve var rasende. Han sa ikke et ord, og sverget å aldri prate mer med Pironi resten av sitt liv. Didier på sin side fastholdt at de to hadde hatt en ordentlig duell, og at «Slow» skiltet ikke betydde at en fører skulle være foran den andre. Noe som ble bekreftet av den gang Ferraris teamsjef Marco Piccinini, da han gjorde et intervju med bladet Motorsport i 2002. – Det var en misforståelse basert på at Gilles gjorde en feil, og dermed kjørte Didier forbi. Skiltet ble hengt ut fordi vi var 1-2, ikke fordi vi favoriserte en fører foran den andre. Det ønsket vi ikke heller så tidlig i sesongen. Vi ville bare ha 1-2 i mål, sa han.

Dessverre fikk episoden ekstreme konsekvenser. Villeneuve hadde fortsatt ikke snakket med Pironi da kvalifisering tok til for Belgia GP to uker senere. Didier satte en god tid, og Gilles dundret utpå banen for å knuse tiden hans. Da han kom opp bak Jochen Mass i en tregere bil, gikk alt galt.Mass flyttet seg til høyre for å gi Gilles racinglinjen, men Gilles kjørte i samme sekund over til høyre han også. Ferrarien fløy over Jochens bil, og landet over 100 meter lengre bort. Gilles ble slynget ut av bilen da bilen traff bakken, og lå 50 meter unna vraket uten hjelm i sikkerhetsgjerdet. Han ble erklært død senere på kvelden.

Dessverre ble sesongen også tragisk for Pironi. Han sto naturlig nok over Belgia GP, men høstet masser av poeng, og vant også Nederland GP. Han var på vei mot en sikker VM-tittel da han under kvalifisering til Tyskland GP kjørte rett inn i bakenden av Prosts Renault i striregnet. Krasjet var så stygt at legeteamet vurderte å amputere begge Pironis føtter der og da. Til tross for at Pironi ikke kjørte de fem siste løpene den sesongen, ble han nummer to i sammendraget, bare fem poeng bak verdensmester Keke Rosberg. At Pironi var den moralske mester var det ingen tvil om, men hva hjalp vel det? Sakte men sikkert trente Pironi seg opp igjen, og gjennomgikk flere smertefulle operasjoner. I 1987 døde han i en Offshore Powerboat konkurranse, da båten Colibri 4 traff en bølge fra en oljetanker.

 

 

 

 

 

 

LEWIS HAMILTON VS FERNANDO ALONSO

Da 2007-sesongen startet var spanjolen Fernando Alonso verdens beste racerfører. Han hadde slått erkerival Schumacher og Ferrari med sin Renault både i 2005 og 2006, og selvsikkerheten var nok enorm da han gikk til McLaren for 2007-sesongen. Ikke minst siden Schumacher hadde lagt opp. Som lagkamerat fikk han en fersking: Lewis Hamilton. Han hadde blitt fulgt opp av McLaren fra han var 12 år gammel, og opp gjennom de ulike klassene med oppfølging og enorme pengesummer fra McLaren som så det unike talentet i briten.

Sannsynligvis var Alonso, som hadde kommet seg opp til sporten på egen hånd, inkludert et år med Minardi, neppe så veldig imponert over Hamilton som hadde fått alt servert på et gullfat fra han var 12 år gammel. Han måtte riktignok være noe utenom det vanlige siden McLaren satset så mye på ham, men en fersking i sin første Formel 1-sesong ville ikke bli noen stor utfordring for den regjerende verdesmesteren. Men slik gikk det ikke. Etter fem løp så alt greit ut for Alonso. Han hadde vunnet to løp, mens Ferrari-førerne Raikkonen og Massa hadde vunnet de tre andre. Men så vant Hamilton de to neste løpene, før Raikkonen tok to på rappen, fulgt av Alonsos seier i Tyskland GP. Det hadde gått ti løp, og VM var fullstendig åpent mellom de to McLaren-førerne og de to Ferrari-førerne.

Det neste løpet var Ungarn GP, og der skar alt seg mellom Alonso og Hamilton. Under kvalifiseringen hadde Hamilton først blokkert for Alonso. Helt mot slutten av kvaliken ble så Fernando stående i pitområdet foran Hamilton, akkurat lenge nok til å forsinke Hamiltons siste «Hot Lap». Det medførte at Alonso tok Pole Position. Men FIA tok affære, og ga spanjolen straff ved å flytte ham ned fem plasser. Hva som skjedde internt i teamet er uklart, men Alonso var rasende, og mente teamet favoriserte Hamilton. Kilder er uklare, men noen sier at Alonso truet med å gå til FIA med sensitiv informasjon om industrispionasje mot Ferrari, hvis ikke han ble gjort til førstefører umiddelbart. Det hele eskalerte fort. Sensitive Ferrari-dokumenter hadde blitt fotokopiert i en butikk, og med dette, samt noen eposter her og der, mente FIA å ha beviser for at McLaren hadde drevet industrispionasje mot Ferrari. Forholdet mellom Alonso og McLaren ble naturlig nok iskaldt etter dette, og Fernando skjønte også at hans tid i teamet ville være over etter sesongen. Hamilton tok over iniativet og var på vei mot en sikker VM-seier, men en serie fadeser fra hans side og tre seire på de fire siste løpene for Kimi Raikkonen, ga VM-tittelen til finnen foran Hamilton.

FIA ledet av Max Mosley hadde lenge vært i tottene på McLaren og deres sjef Ron Dennis, og ga en voldsom straff i den såkalte «spygate». 100 millioner dollar, samt at teamet mistet alle konstruktørpoeng. Mosley ydmyket Dennis offentlig ved å insistere på at de to rakte hendene til hverandre foran pressen under Belgia GP. Ifølge kilder hvisket Mosley til Dennis mens blitzregnet pågikk: «En million er for spionasjen, 99 millioner er fordi du er en drittsekk». Sesongen ble altså en katastrofe for McLaren, og Alonso og Hamilton (samt resten av McLaren-teamet) skilte lag som bitre uvenner. Mens Hamilton kjørte for McLaren, var historien alltid at Alonso var mannen som startet bråket. Men i et intervju i 2014 med BBC, sa Ron Dennis at Lewis var umoden. – Hvis du skal snakke om hvem som først startet bråket, så må jeg si at Lewis hadde sin rolle å spille i prosessen som utartet seg. I 2015 kom Alonso tilbake til McLaren, noe som beviser at tiden leger alle sår.

 

MARK WEBBER VS SEBASTIAN VETTEL

«MULTI 21». Slik lød meldingen over radioen til Red Bull-førerne Mark Webber og Sebastian Vettel, etter at det siste pitstoppet var gjennomført i Malaysia GP 2013. Beskjeden betydde enkelt og greit, hold posisjon. Altså at ledende Webber skulle vinne, med Vettel som nummer to. Men 13 runder fra mål bestemte Vettel seg for å ignorere ordren, og presset seg forbi. Han vant, mens en forbannet og undrende Webber måtte ta til takke med andreplassen. Dette var selve kulminasjonen av de to førernes temmelig dårlige forhold seg imellom.

De to kjørte sammen for Red Bull fra 2009-2013. Allerede da det ble bekjentgjort at unge Vettel skulle erstatte David Coulthard i teamet for 2009, kom Coulthard med en advarsel til Webber. – Jeg har allerede spøket litt med Mark om at jeg ikke ville likt å være i hans sko, at denne karen ser ut til å bli trøbbel for ham. Coulthard sa det kanskje i en spøkefull tone, men han skulle vise seg å ha rett. Den første sesongen gikk greit, men i 2010 ble plutselig Red Bulls bil den beste i feltet, noe som gjorde begge førerne til potensielle verdensmestre. Da de kom til Tyrkia GP lå de likt i sammendraget. Vettel fikk lov å velge mellom to ulike bakvinger, mens Webber måtte vente på sin, noe som skapte dårlig stemning. I selve løpet lå Mark i ledelse, mens Sebastian på teamradioen forlangte å bli sluppet forbi, da han følte Webber var for treg. Det resulterte i en desperat forbikjøring fra Vettel, som resulterte i at begge bilene gikk ut. De fleste så det som tyskerens feil. Men Red Bullsjefen Helmut Marko skyldte på Webber, mens teamleder Christian Horner mente mesteparten av skylden lå på Webber. Det var tydelig for alle at teamet helst ønsket å se Vettel som verdensmester.

Under kvalifisering til England GP hadde teamet en ny frontvinge som fantes i to eksemplarer. Den på Vettels bil ble ødelagt, noe som førte til at teamet tok vingen fra Webbers bil og satte på Vettels. Webber ble naturlig nok rasende. Australieren vant løpet, og på teamradioen kunne alle høre ham si «Ikke dårlig for en nummer to-fører». Bitterheten var til å ta og føle på. Resten av sesongen så det ut til at Webber var på vei mot VM-tittelen, men da han krasjet ut i Sør-Korea GP forsvant viktige poeng. Teamet nekte å bruke teamordrer i de to siste løpene, selv om Webber var den som på papiret så ut til å ha en realistisk sjanse mot Ferraris Alonso.

Foran det siste løpet i Abu Dhabi kunne fire førere ta tittelen, med Webber og Alonso som favorittene, og med Hamilton og Vettel som outsidere. Webber slet imidlertid med tempoet, og gikk for et tidlig pit-stop. I panikk gjorde Ferrari det samme, siden Webber var den naturlige fienden. Men de ble liggende langt bak i trafikk, mens Vettel på sin strategi suste inn til seier. Da løpet var over sto tyskeren igjen som verdensmester, den første gangen han hadde ledet mesterskapet det året. Kanskje fikk Webber en psykologisk knekk, for de neste tre årene var Vettel generelt den klart raskeste føreren av de to. I 2011 vant han 11 løp, mot Webbers ene seier. I 2012 vant Vettel 5 løp, mot Webbers to. Foran det siste løpet i Brasil sto titteloppgjøret mellom Vettel og Alonso. Webber ble spurt av teamet om å hjelpe, men det motsatte skjedde. Da starten gikk skviset Webber sin teamkamerat ut, slik at Vettel mistet plasseringer. Noe som ble fulgt av at tyskeren snurret etter kontakt med Bruno Senna. Da Alonso nådde igjen Webber et stykke ute i løpet gjorde australieren ingenting for å forsvare seg, men da Vettel senere nådde igjen Webber forsvarte han plassen med nebb og klør. Til tross for dette ble Vettel verdensmester, men teamet var mildt sagt forbannet på Webber.

Det var dette Vettel brukte som bakgrunn, da han forklarte hvorfor han ignorerte «Multi 21» ordren i Malaysia GP i 2013. «Webber fortjener ikke å vinne. Han gjorde ingenting for å hjelpe meg i Brasil i fjor.» Resten av 2013-sesongen ble en parademarsj for Vettel med 13 seire, hvorav 9 seire på rad i de ni siste løpene. Webber var en knekt mann, og vant ingen løp. Ingen ble overrasket da han forlot teamet etter sesongslutt. Som han selv sa det til media:

– Multi 21-episoden viste at teamet ikke hadde noen ryggrad. Jeg var rasende på Seb, men jeg lurte mest på hvorfor det hadde gått så langt. Da vi gikk av podiet sa Seb til meg at vi trengte å snakke sammen, og at han hadde rotet alt til på en dårlig måte. Så jeg sa at vi kunne godt snakke sammen, at vi kunne sette oss ned sammen neste uke. Men jeg vet ikke hvem han hadde snakket med i mellomtiden, for da vi satte oss ned, sa han at han hadde massiv respekt for meg som fører, men ingen respekt for meg som person. Det gjorde forholdet vårt virkelig dårlig, og på den tiden tålte vi ikke trynet av hverandre. I dag er både Vettel og Webber lykkelige med arbeidsgivere i helt ulike disipliner. Vettel for Ferrari i Formel 1, og Webber for Porsche i sportsvognracing.